Konfirmasjon: kirkelig, humanistisk og borgerlig – tradisjonene

Hver vår står tusenvis av 15-åringer i hvite kapper ved alterringen eller på en scene i kulturhuset, før de drar hjem til bunad, taler og kransekake. Konfirmasjonen var i 176 år et påbud fra kongen. I dag er den et fritt valg mellom kirkelig og humanistisk seremoni, og for de fleste er det fortsatt ungdomstidens store familiefest.

Hva er konfirmasjon?

Konfirmasjon er en overgangsrite som markerer veien fra barn til voksen. Den har kristen opprinnelse, men i Norge finnes det i dag også en ikke-religiøs variant. Ordet kommer fra latin confirmare, som betyr «styrke, støtte, gjøre fast». I kirken handler det om å bekrefte og styrke dåpen, og Human-Etisk Forbund har brukt den samme grunnbetydningen som begrunnelse for å kalle sin seremoni konfirmasjon. Forskjellene mellom seremoniene blir tydeligere i en gjennomgang av kirkelig og humanistisk konfirmasjon.

De fleste konfirmerer seg det året de fyller 15, altså i niende klasse. Det finnes tre begreper som ofte blandes sammen:

• Kirkelig konfirmasjon i Den norske kirke eller en annen kristen kirke.
• Humanistisk konfirmasjon, som arrangeres av Human-Etisk Forbund.
• Borgerlig konfirmasjon, som er det gamle navnet på den humanistiske konfirmasjonen og ikke en egen tredje seremoni.

Kirkelig konfirmasjon i Den norske kirke

Den norske kirke ønsker alle ungdommer velkommen til konfirmanttid og stiller ingen krav til hva den enkelte mener eller tror. Det eneste formelle kravet er at konfirmanten er døpt, og mange velger å bli døpt underveis. I 2025 ble det registrert nesten 1800 dåp av 14- og 15-åringer, en økning på 18 prosent fra året før.

Konfirmanttiden varer i rundt åtte måneder. Konfirmantene lærer om kristen tro, men også om temaer som klima, rettferdighet, seksualitet og identitet. Undervisningen er som regel gratis, mens leir ofte koster noe. Påmeldingen skjer direkte til kirken der du bor, og menigheten bestemmer selv når konfirmasjonsgudstjenestene holdes.

Konfirmasjonsgudstjenesten

Gudstjenesten varer som oftest mellom 45 minutter og en time. Konfirmantene bærer hvite kapper over sine egne klær. Den hvite fargen skal minne om dåpskjolen og knytter slik dåp og konfirmasjon sammen. Høydepunktet er forbønnen: Hver konfirmant kommer fram og kneler ved alterringen, og presten eller en annen medarbeider legger hånden på hodet og ber for den enkelte. Familien kan reise seg mens det skjer, men det er frivillig.

Gjester bør komme et kvarter før for å få plass. Det er lov å ta bilder, så lenge det skjer diskret, og det er blitt vanlig å klappe etter musikalske innslag. Les mer om konfirmasjon i Den norske kirke på kirkens egne sider.

Hvor mange konfirmerer seg i kirken?

Andelen har falt kraftig over tid. I 1960 ble 93 prosent av alle 15-åringer konfirmert i kirken. I 1990 var tallet 81 prosent og i 2005 66 prosent. I 2023 lå det på 48 prosent, ifølge Store norske leksikon. Blant kirkens egne 15-årige medlemmer er oppslutningen fortsatt høy: I 2025 ble over 33 300 konfirmert, og andelen av de 15-årige medlemmene steg fra 80 til 82 prosent.

Humanistisk konfirmasjon

Den humanistiske konfirmasjonen begynte med et løfte. På 1930-tallet lovet Kristian Horn, en ikke-religiøs far i Oslo, datteren Kari at det skulle finnes et alternativ til kirkelig konfirmasjon når hun ble gammel nok. Den 6. mai 1951 gjennomførte 34 ungdommer et «kurs i godt borgerskap» og hadde den første seremonien i Universitetets aula, med orkestermusikk og tale av ordføreren. Året etter flyttet seremonien til Oslo rådhus.

I 1956 grunnla Horn Human-Etisk Forbund, og å bygge ut konfirmasjonstilbudet var en av hovedoppgavene. Lokale ildsjeler spredte tilbudet videre, og gjennom 1970- og 1980-årene nådde det hele landet. Over 325 000 ungdommer har valgt humanistisk konfirmasjon siden 1951, og i 2026 markerer forbundet 75 år med konfirmasjon.

Kurset og seremonien

Kurset er på omtrent 20 timer og handler om å ta gode valg, tenke selvstendig og reflektere over rett og galt. Etikk, livssyn og menneskerettigheter står sentralt. Det kan tas som kveldskurs over ti kvelder, som helgekurs eller som feriekurs over fire dager i en skoleferie.

Seremoniene holdes oftest i april og mai og varer rundt en time, med musikk, taler og utdeling av kursbevis. Hver konfirmant har i snitt plass til rundt ti gjester. Alle kan delta, også ungdom som selv er medlem av et annet tros- eller livssynssamfunn, eller som har foreldre som er det. Kursavgiften er fra 4200 kroner for et kveldskurs, og medlemmer får 1000 kroner i rabatt per foresatt som er medlem. Mer om historien finner du hos Human-Etisk Forbund.

Hva er borgerlig konfirmasjon?

Borgerlig konfirmasjon er det gamle navnet på den humanistiske konfirmasjonen. Det første kullet tok et «kurs i godt borgerskap», og seremonien ble i mange tiår kalt borgerlig konfirmasjon. Human-Etisk Forbunds landsmøte vedtok høsten 2005 å bytte til «humanistisk konfirmasjon». Begrunnelsen var at «borgerlig» ikke lenger først og fremst ble oppfattet som «sivil», altså verken statlig eller kirkelig, men like gjerne som politisk, som i «de borgerlige partiene».

Mange bruker fortsatt ordet borgerlig konfirmasjon i dagligtale, og da mener de nesten alltid den humanistiske seremonien. Ordet brukes på samme måte som i borgerlig vielse, altså en seremoni utenfor kirken.

Konfirmasjon i andre kirker

I Den katolske kirke heter konfirmasjonen ferming. Den regnes som et sakrament og gis normalt av biskopen, vanligvis i ungdomsskolealder. I de ortodokse kirkene skjer den tilsvarende handlingen allerede ved dåpen, og utføres av presten. Flere frikirker, blant annet baptister, metodister og pinsevenner, har også egne konfirmasjonsopplegg.

Historien: fra kongelig påbud til fritt valg

Konfirmasjonen ble innført i Danmark-Norge ved en kongelig forordning av 13. januar 1736, under den pietistiske kongen Christian 6. Den skulle være «en almindelig Regel og skyldig Pligt» for alle. Ingen kunne konfirmeres uten å ha gått på skole og fått opplæring i kristendom, og det skapte et akutt behov for skoler. Skoleforordningene av 1739 og 1741 la derfor grunnlaget for allmueskolen, ofte som omgangsskole der læreren flyttet fra gård til gård.

Opplæringen bygde fra 1737 på Erik Pontoppidans forklaring, en lærebok med 759 spørsmål og svar. På konfirmasjonsdagen ble kunnskapene prøvd ved overhøring i kirken. Konfirmasjonsalderen var normalt 14 til 15 år.

Konfirmasjonen hadde store praktiske følger. Den markerte at man var voksen, og påvirket både klær, arbeid og livsførsel. Uten konfirmasjon kunne man ikke gifte seg, være vitne i retten eller avtjene militærtjeneste. Påbudet varte helt til 1912, da konfirmasjonen ble frivillig.

Konfirmasjonsdagen: bunad, gaver og fest

Bunad til konfirmasjonen

For mange, særlig jenter, er konfirmasjonen anledningen da de får sin første ordentlige bunad. Bunaden er ofte en gave fra familien. Etter hvert kommer gjerne sølje og annet bunadsølv til, og bunadsølv er en vanlig konfirmasjonsgave. Les om reglene og de ulike draktene i den store artikkelen om bunad, og om forskjellen på festdrakt og bunad hvis du vurderer et rimeligere alternativ.

Konfirmasjonsgaver før og nå

Gavene har endret seg mye. En gjennomgang NRK gjorde i 2018, viste at sykler, klokker og smykker var vanlige på 1950-tallet. På 1970-tallet sto salmebok, smykker i gull og sølv og pengegaver sentralt. Fra 1980-tallet kom teknologi som tv og kamera, på 1990-tallet ble bunaden en populær gave, og etter 2000 dominerte PC, smykker og penger. Ifølge samme sak fikk konfirmantene i snitt rundt 40 000 kroner i pengegaver.

Ifølge Den norske kirke er det vanlig å ha med en gave dersom man er invitert. I kortet skriver mange et felles minne, et godt råd for livet videre, et dikt eller et bibelvers.

Festen

Etter seremonien samles familie og venner, hjemme eller i et leid lokale. Festen følger ofte et fast mønster: middag, taler fra foreldre, faddere og besteforeldre, egenskrevne sanger på kjente melodier og et kakebord. Kransekake og bløtkake er klassikerne, og mange baker ringene til kransekaken i god tid og fryser dem. Mange flagger også på konfirmasjonsdagen. Private kan flagge når de vil, men bør følge de vanlige flaggreglene.

Kirkelig eller humanistisk: hvordan velger man?

Valget er den unges eget, og begge seremoniene er åpne for alle som oppfyller de enkle kravene. Noen spørsmål kan likevel gjøre det lettere å bestemme seg:

• Hva tror og mener konfirmanten selv? Kirken stiller ingen krav til tro, men konfirmasjonstiden handler om kristen tro, og forbønnen er sentral i gudstjenesten.
• Er konfirmanten døpt? Det kreves for kirkelig konfirmasjon, men dåpen kan skje i konfirmanttiden.
• Hvor mye tid er det rom for? Konfirmanttiden i kirken går over et skoleår, mens det humanistiske kurset er kortere og mer konsentrert.
• Hva gjør vennene? For mange femtenåringer betyr det mye å dele undervisning og leir med venner, men det bør ikke være det eneste som avgjør.

Dåp, konfirmasjon og bryllup

For mange familier er konfirmasjonen den midterste av tre store merkedager, mellom dåpen og bryllupet, og alle tre er anledninger der bunaden kommer fram. Les også om skikkene rundt dåp og om norske bryllupstradisjoner, eller finn flere tradisjoner under høytider og skikker. Den lange historien er godt beskrevet i Store norske leksikons artikkel om konfirmasjon.