Huldra: hulderen i norsk folketro

Hun står i lia ved setra, vakrere enn noen jente i bygda, og først når hun snur seg, ser du kuhalen. Huldra er den best kjente skikkelsen i norsk folketro, og sagnene om henne handler like mye om livet i utmarka som om det overnaturlige.

Hvordan ser huldra ut?

Ifølge folketroen er hulderen sterkere og penere enn vanlige kvinner, men to trekk avslører henne: en hul rygg og en hale som på ei ku. Forfra kan hun forveksles med en vakker bondejente, bakfra ser man at hun ikke er menneske. Hun har en lokkende stemme og kan vise seg brått og forsvinne like fort, for som regel er huldrefolket usynlige.

Ordet hulder henger sammen med norrønt hylja, «skjule». Navnet peker altså på det viktigste ved henne: hun hører til det skjulte folket.

Huldrefolket holder buskap, og huldrekyrne er større, flottere og bedre stelt enn menneskenes. I fortellingene er de gjerne svarte, hvite eller flekkete.

Huldrefolket – de underjordiske

Huldra viser seg oftest alene, men hun hører til et helt folk. Navnene varierer fra bygd til bygd og sier gjerne noe om hvor man trodde de bodde: huldrefolk, haugfolk, bergfolk, tusser, de underjordiske eller de usynlige. De har familier, driver gårdsbruk, fisker og handler – et speilbilde av bondesamfunnet, bare rikere og med mer mat. Les mer om dette folket i artikkelen om vetter, tusser og underjordiske.

Hvor de kom fra, ble forklart i et sagn med mange varianter. Gud besøkte Eva og ville se barna hennes, men hun gjemte dem hun ikke hadde rukket å vaske. Da bestemte Gud at de som var skjult for ham, skulle forbli skjult. I andre norske varianter er moren Adams første kone, Lussi, eller en vanlig bondekone. Forskere har også pekt på mulige røtter i landvettene fra sagaene og i gammel fedrekult. Den eldste norske kirkeloven, fra rundt 1200, forbød folk å tro på landvetter (Store norske leksikon).

Huldra, setra og budeiene

Utmarka var huldrefolkets område, og setra lå midt i den. Når folk kom til setra om sommeren, ba de om lov til å være der. Budeia skulle søle litt melk på fjøsgolvet så de underjordiske også fikk sitt, og mange satte av en egen bås til en huldreku. Den som samarbeidet, fikk ifølge folketroen mye smør og ost. Den som ikke tok hensyn, hadde uhell i arbeidet.

Når folk dro hjem om høsten, tok huldrefolket over. Et sagn fra Solør, skrevet ned av Sigurd Nergaard, forteller om en seter der det skramlet og bråkte straks folk hadde flyttet hjem, og der de som ble igjen sent på høsten, så fremmed buskap ute på vollen.

Huldrelokk og huldreslått

En huldrelokk er en vakker melodi en hulder synger eller spiller for å lokke et menneske til seg – eller en melodi noen skal ha lært av henne. Mange dyktige spillemenn skulle ha lært å spille fele eller munnharpe av huldrefolket, fossegrimen eller nøkken. Slåtter med en slik opprinnelse ble kalt huldreslått eller huldrespel, og fortellingene ble brukt til å forklare hvorfor noe musikk kunne gripe folk så sterkt.

De kjente sagnene om huldra

Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo ordner sagnene etter typer med ML-nummer. Disse fire er blant de mest utbredte om huldra. Eksemplene er hentet fra den digitale samlingen Eventyr og sagn.

I mange fortellinger faller kuhalen av når huldra blir viet i kirka, men styrken beholder hun. Sagnet fra Sør-Odal viser hvorfor det kunne lønne seg å behandle en slik kone godt.

Bergtatt – og hvordan man beskyttet seg

Kom man for nær en hulder, kunne man bli bergtatt, altså fanget i haugen, skogen eller berget for godt. Huldrene lokket sultne gjetere med mat og fristet unge gutter og jenter med giftermål. De som slapp unna, kunne miste forstanden eller bli alvorlig syke. Mest utsatt var folk i overganger i livet: kvinner som nettopp hadde født og ikke fått døpt barnet, og par som snart skulle gifte seg. I barselstida kunne de underjordiske også bytte bort spedbarnet med et av sine egne, en bytting.

Vernet var konkret. Man kunne si «Jesu navn» eller be fadervår, og klangen fra kirkeklokker kunne hjelpe den som var bergtatt. Stål brøt makten hennes – og i sagnet fra Solør endte gutten som slengte stål over huldra, med å måtte gifte seg med henne.

Huldra i kunst og litteratur

På 1800-tallet ble huldra et bilde på selve den norske naturen. P. Chr. Asbjørnsen ga ut den første samlingen av Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn i 1845 og den andre til jul 1847. Theodor Kittelsen tegnet Huldra til boka Troldskab (1892), og tegningen kom inn i samlingen til det som i dag er Nasjonalmuseet, allerede i 1893. Les mer om kunstneren i artikkelen om Theodor Kittelsen.

I Henrik Ibsens Peer Gynt blir Peer lokket inn i berget av den grønnkledde, og i Arne Garborgs diktsyklus Haugtussa (1895) er Veslemøy synsk og ser inn i huldreheimen. Edvard Grieg satte musikk til flere av diktene og ga ut åtte av sangene som opus 67. Nyere eksempler er skrekkfilmen Thale (2012), om en hulder som holdes fanget, og Åshild Ulstrups bok Huldra – den farlege lengten (1993), der folk forteller om sagn knyttet til egen gård og om egne huldremøter.

Huldra har også prydet et kommunevåpen. Lardal fikk i 1992 et våpen med en gull hulder på rød bunn, som symbol på skog og seterliv. Kommunen ble slått sammen med Larvik i 2018.

Huldra ved Kjosfossen på Flåmsbana

I dag møter mange huldra ved Kjosfossen i Aurland. Om sommeren stopper Flåmsbana noen minutter ved fossen, og en kvinne i rød kjole viser seg ved stupet og danser til musikk. NRK fortalte i 2023 at 29 personer jobbet som huldra den sesongen, og at den korte dansen ble framført 14 ganger om dagen. Forestillingen er moderne turistunderholdning, men bygger på det gamle motivet om kvinnen som lokker med sang.

Huldras nærmeste slektning i vannet er nøkken, mens trollene rådet i fjellet. Oversikten over alle vesenene finner du i artikkelen om norsk folketro.