Norrøn mytologi: gudene, de ni verdenene og Ragnarok

Odin som gir bort et øye for visdom, Tor som fisker etter Midgardsormen, og en verden som går under i flammer før en ny jord stiger opp av havet: Dette er fortellingene folk i Norden levde med før kristendommen. Det vi vet om dem i dag, er satt sammen av gamle dikt, en islandsk lærebok fra 1200-tallet og spor i jord, stein og stedsnavn.

Hva er norrøn mytologi?

Norrøn mytologi er mytene i den førkristne religionen i Norden, slik vi kjenner den fra vikingtiden, omkring 800–1050. Mytene forklarer hvordan verden ble til, hvordan den er bygd opp, hvem gudene og motkreftene deres er, og hvordan alt en dag skal ende. Selve religionen handlet mer om skikk og handling enn om tro på en lære: Folk blotet til gudene for godt år og krigslykke, og gudene hørte hjemme i gårdens hverdag.

Det fantes trolig mange lokale varianter, og mytene ble fortalt muntlig i generasjoner før noen skrev dem ned. De har røtter i eldre germansk religion, men tekstene vi har, er nedskrevet av kristne. Forskerne regner derfor med at kristen tenkning har farget noe av stoffet, trolig også enkelte trekk i fortellingene om verdens undergang og en ny tid.

Kildene: Den eldre Edda, Snorres Edda og funn i jorda

Nesten alt vi vet om innholdet i mytene, kommer fra Island. To verk er viktigst:

• Den eldre Edda er en samling anonyme dikt. Det viktigste håndskriftet, Codex Regius («kongeboka»), ble skrevet på Island i andre halvdel av 1200-tallet. De elleve første diktene handler om gudene, resten om helter. Biskop Brynjólfur Sveinsson sendte boka til den danske kongen Frederik 3. i 1662, derav navnet. Den kom tilbake til Island i 1971 og oppbevares i Reykjavík.
• Snorres Edda, også kalt Den yngre Edda, ble skrevet av den islandske høvdingen og skalden Snorre Sturlason omkring 1220 som en lærebok for diktere. Første del, Gylvaginning, gjenforteller mytene som en samtale: Kong Gylve kommer forkledd til Åsgard og stiller spørsmål til tre skikkelser som sitter i høysetene i en stor hall.

Diktene er eldre enn håndskriftene, men hvor mye eldre er usikkert. Av språklige grunner kan ingen av dem være eldre enn rundt år 700. Voluspå, volvens dikt om verdens begynnelse og slutt, regnes av de fleste som diktet mot slutten av 900-tallet. Snorre siterer mange av eddadiktene og fyller ut hullene med prosa, men det er ofte uklart hva han hadde fra eldre tradisjon, og hva han ordnet og forklarte selv.

Skapelsen: fra Ginnungagap til Ask og Embla

Ifølge Snorre fantes det før jorden et gapende tomrom, Ginnungagap. I nord lå det kalde og tåkete Nivlheim med brønnen Hvergelme, i sør det glødende Muspellsheim, voktet av jotnen Surt med et flammende sverd. Der rimet fra nord møtte varmen fra sør, begynte det å dryppe, og av dråpene ble urjotnen Yme til. Sammen med ham oppsto kua Audhumbla, og fra spenene hennes rant fire elver av melk som han levde av.

Audhumbla slikket på de salte rimsteinene, og i løpet av tre dager kom en mann fram av isen: Bure. Sønnen hans, Bor, giftet seg med jotunkvinnen Bestla, og de fikk tre sønner: Odin, Vile og Ve. Brødrene drepte Yme, og i blodet druknet alle rimtussene unntatt Bergelme (norrønt Bergelmir) og kona hans, som ble stamforeldre til en ny jotunslekt.

Av kroppen til Yme laget brødrene verden. Kjøttet ble jord, blodet hav og vann, knoklene fjell og tennene stein og ur. Skallen ble himmelhvelvingen, som fire dverger holder oppe i hvert sitt hjørne: Austre, Vestre, Nordre og Søndre. Av øyenbrynene bygde de et gjerde rundt menneskenes land, Midgard. På stranden fant de så to trestammer og skapte det første menneskeparet, Ask og Embla. I Voluspå er det derimot Odin, Høne og Lodur som gir dem liv. Hele fortellingen finner du i artikkelen om skapelsesmyten.

Æser og vaner: de to gudeslektene

Gudene deles i to slekter. Æsene bor i Åsgard og står for orden, lov, krig og visdom. Snorre sier at æsene av gudeætt er tolv, men nevner flere navn enn det, og legger til at gudinnene, åsynjene, ikke er mindre hellige eller mektige. Vanene hører hjemme i Vanaheim og er knyttet til fruktbarhet, rikdom, havet og seid, en form for trolldom. De mest kjente vanene er Njord og barna hans, Frøy og Frøya.

De to slektene utkjempet den første krigen i verden. I Voluspå starter Odin den ved å kaste spydet sitt over vanenes hær. Krigen endte med fred og utveksling av gisler. Ifølge Ynglinga saga sendte vanene Njord og Frøy til æsene, mens æsene sendte Høne og den vise Mime. Vanene følte seg lurt av Høne, som aldri kunne svare uten Mime ved sin side, og hogg hodet av Mime. Odin smurte hodet med urter og kvad trollsanger over det, slik at det kunne fortelle ham skjulte ting.

Flere guder, blant dem Njord, Brage, Idunn, Ull og Vidar, er samlet i oversikten over norrøne guder.

Jotner, dverger og alver

Jotnene er de eldste vesenene i verden og gudenes motstandere. De står for de ville kreftene, som kulde, ild, hav og natt, og holder til i Jotunheim i utkanten av verden. Forholdet er likevel ikke svart-hvitt. Jotnene er ofte svært kloke, og gudene gifter seg med dem: Odins mor Bestla er jotunkvinne, Njord gifter seg med Skade og Frøy med Gerd. Loke er selv jotun, men regnes blant æsene. I senere folketro levde jotnene videre som jutuler og troll, men nå som dumme kjemper i stedet for vise motstandere.

Dvergene oppsto ifølge Snorre som makk i kjøttet til Yme og fikk forstand og menneskeskikkelse av gudene. De bor i jord og stein og er mestersmeder: Tors hammer, Odins spyd og gullring og lenken som binder Fenrisulven, er alle dvergarbeid. Eddadiktene sier ingenting om at dvergene er små; det bildet kommer fra senere sagaer og eventyr. Snorre skiller også mellom lysalver, som er fagrere enn sola å se på, og døkkalver som bor nede i jorden. Det skillet finnes ikke i andre kilder og kan skyldes Snorres kristne tenkemåte, med lys som godt og mørke som ondt.

Yggdrasil og de ni verdenene

Midt i verden står Yggdrasil, en ask som strekker greinene ut over himmelen. Treet har tre røtter med hver sin brønn: Urds brønn, der nornene former skjebnen og gudene holder ting hver dag, Mimes visdomsbrønn og Hvergelme i Nivlheim, der ormen Nidhogg gnager på roten. Ekornet Ratatosk løper opp og ned og bærer fiendtlige ord mellom ormen og ørnen i toppen.

Volven i Voluspå sier at hun husker ni verdener, og jotnen Vavtrudne skryter av å ha vært i alle ni. Ingen kilde lister dem opp. Den vanlige moderne listen, med Åsgard, Vanaheim, Alvheim, Midgard, Jotunheim, Muspellsheim, Nivlheim, Svartalvheim og Hel, er en rekonstruksjon. Snorre beskriver selv en enklere ordning: en rund jord med Midgard og Åsgard i midten, et dypt hav rundt, og jotnenes land langs ytterkanten. Gudenes og menneskenes verden er forbundet med regnbuebrua Bifrost. Hele oversikten finner du under de ni verdenene.

Valhall, Folkvang og Hel: hvor de døde havnet

De døde fikk ulike skjebner. Krigere som falt i kamp, ble valgt ut av valkyrjene. Halvparten kom til Odin i Valhall, en hall som ifølge Grimnesmål har 540 dører, hver så bred at 800 krigere kan gå ut samtidig. Der kjemper einherjene hver dag og fester hver kveld på flesket fra grisen Særimne, som er hel igjen dagen etter. Den andre halvparten valgte Frøya til hallen Sessrumne i Folkvang.

De fleste andre, de som døde av sykdom eller alderdom, kom til Hel. Dødsriket lå «nord og ned» og ble styrt av Lokes datter med samme navn. Hel var et kaldt og trist sted, men ikke tenkt som en straff for alle som havnet der; forestillingen om dødsriket som straffested kom med kristendommen. Voluspå og Snorre nevner riktignok Nåstrand, en hall flettet av ormer dypt i dødsriket, der mordere og edsbrytere vasser i gift. De som druknet, kunne havne hos havgygra Rån. Forestillingene var heller ikke gjensidig utelukkende: En død kunne tenkes å bo i gravhaugen og samtidig være i Valhall.

Ragnarok: gudenes undergang

Hele mytologien peker fram mot Ragnarok, verdens undergang. Det tydeligste varselet er Balders død. Deretter kommer tre år med krig, der brødre dreper hverandre, og så fimbulvinteren: tre vintre etter hverandre uten sommer imellom. Ulver sluker sola og månen, jorden skjelver, og alle bånd brister.

Fenrisulven slipper løs, Midgardsormen kryper opp av havet, og skipet Naglfar, bygd av neglene til døde mennesker, flyter løs. Himmelen revner, og Surt og Muspells sønner rir fram. Bifrost brister under dem. Heimdall blåser i Gjallarhornet, Odin rir til Mimes brønn for å få råd, og Yggdrasil skjelver. På sletten Vigrid, som er hundre raster bred til alle kanter, møtes de gamle fiendene.

Til slutt slynger Surt ild over jorden og brenner hele verden. Men mytene slutter ikke der. En ny og grønn jord stiger opp av havet, og åkrene vokser uten å bli sådd. Vidar og Vale overlever, Tors sønner Mode og Magne kommer med Mjølner, og Balder og Hod vender tilbake fra Hel. I gresset finner de gullbrikkene gudene en gang spilte med. To mennesker, Liv og Livtrase, har overlevd i Hoddmimes holt ved å leve av morgendugg, og fra dem kommer en ny menneskeslekt. Særlig Snorres versjon av denne slutten kan være påvirket av kristne forestillinger.

Gudene i ukedagene og stedsnavnene

Fire av ukedagene våre bærer fortsatt gudenavn. Navnene er oversatt fra de romerske ukedagene, der hver dag tilhørte en gud. Germanerne byttet ut de romerske gudene med sine egne, og nordboerne lånte navnene videre.

Lørdag har altså ingenting med Loke å gjøre, selv om den forklaringen dukker opp jevnlig. Det norrøne navnet betyr vaskedag eller badedag. Søndag er solens dag og mandag månens dag.

Gudene satte også spor i stedsnavnene, ofte i sammensetninger med -hov og -åker som kan vise til gamle kultsteder. Torshov i Oslo viser til et hov for Tor, Ullensaker kommer av Ullinshof, Ulls hov, og Norderhov på Ringerike av Njarðarhof, Njords hov. Tysnes har førsteleddet fra Ty, og det gamle navnet på Tysnesøya var Njarðarlǫg. Ull går igjen i navn som Ullevål og Ullensvang, Frøy i Frøyshov og Frøysland, og Odin trolig i gårdsnavnet Onsåker. Odin-navn er likevel sjeldne i Norge: De er langt vanligere i Danmark og Sverige, og nesten fraværende på Sørvestlandet.

Hvor du kan lese mytene i dag

Begge eddaene finnes på norsk. Den eldre Edda er oversatt til nynorsk av Ivar Mortensson-Egnund (første utgave 1905) og Knut Ødegård (2013), og til bokmål av Ludvig Holm-Olsen (fra 1975). Snorres Edda finnes blant annet i Anne Holtsmarks bokmålsoversettelse og Erik Eggens nynorske. De norrøne originaltekstene ligger fritt tilgjengelig hos heimskringla.no, og Store norske leksikon har grundige artikler om hver enkelt gud og myte.

Mye av stoffet levde videre i folketroen lenge etter kristningen. Jotnene ble til jutuler og troll, og forestillingen om valkyrjene som rir gjennom luften kan ifølge Store norske leksikon være en av røttene til oskoreia, den ville flokken som farer gjennom julenatten. Det er ofte der, i sagn og stedsnavn, du kommer nærmest den gamle troen i ditt eget nærmiljø.