Norsk folketro: vesenene, overtroen og fortellingene

Før det fantes strømlys og værmeldinger, var landskapet rundt gården fullt av naboer man ikke så. Under haugen bodde de underjordiske, i fossen satt en spillemann, og ute på havet rodde en druknet mann i en halv båt. Folketroen var en måte å forstå uhell, sykdom, vær og lykke på – og en praktisk rettesnor for hvordan man skulle oppføre seg.

Hva er folketro?

Folketro er religiøse forestillinger, handlinger og ritualer som lever utenfor en organisert religion. Den har ingen hellige skrifter og ingen fast lære, men handler om det som angikk folk i det daglige: fruktbarhet i åker og fjøs, ulykker, fødsler, sykdom og forholdet til de døde. Den var tett knyttet til steder – kirkegårder, korsveier, store steiner, gamle trær og fjell med spesiell form. For et bredere perspektiv på religiøse forestillinger gir Samfunnsblikk en innføring i tro og livssyn i Norge.

I Norge levde mange eldre forestillinger videre etter at kristendommen ble innført på 1000-tallet. Troen på troll, huldrefolk, nøkken og de underjordiske gikk ikke ut på at man forkastet kirken. For de fleste var det fullt mulig å være kristen og samtidig sette ut grøt til nissen julaften. Store norske leksikon peker på at ordet «overtro» kom i bruk i opplysningstiden og den gang hadde en nedsettende betydning, mens forskere i dag bruker folketro og folkereligiøsitet uten den negative undertonen (Store norske leksikon).

Vesenene i norsk folketro – en oversikt

Et samlebegrep for de overnaturlige vesenene er vetter. Den vanligste inndelingen er etter hvor de holdt til: landvetter og vannvetter. Inndelingen er ikke vanntett – både draugen og nøkken kunne vise seg på land – men den gir en grei oversikt. Tabellen samler de mest kjente skikkelsene.

Gode og onde vetter

Folketroen skilte mellom gode og onde vetter, men grensen gikk sjelden ved selve vesenet. Det avgjørende var hvordan menneskene oppførte seg. En vette som ble fornærmet, kunne hevne seg; en vette som ble respektert, kunne gi hjelp og lykke. Derfor var mye av folketroen regler for god naboskikk: søl litt melk på fjøsgolvet til de underjordiske, be om lov før du overnatter i fiske- eller jakthytta, og la tuntreet stå i fred.

Det siste henger sammen med gamle forestillinger om gårdens første bonde. Haugbonden, gardvorden eller rudkallen var rydningsmannen som lå gravlagt i haugen på gården og vernet folk og fe. Tuntreet, også kalt vettetre eller tussebjørk, vokste gjerne på en slik gravhaug og skulle ikke skades med skarp redskap. Mange steder fikk treet eller haugen en god porsjon øl i julen. Forskerne regner denne fedrekulten som en av røttene til forestillingen om nissen.

Sagn, memorat og eventyr – hva er forskjellen?

Fortellingene om vesenene er for det meste sagn. Et sagn er en kort, muntlig fortelling, oftest med én episode, som gjør krav på å bli trodd. Det er knyttet til et bestemt sted, en gård, en person eller en hendelse: Det var på Vaker på Ringerike nissen sluttet å male korn, og det var ved Lundebroen i Tjølling nissene på to nabogårder sloss. Sagn deles gjerne i tre hovedgrupper: sagn om det overnaturlige, historiske sagn og opphavssagn som forklarer stedsnavn og merkelige steiner.

Et memorat er en beretning om noe fortelleren selv eller en kjent person skal ha opplevd. Mange sagn om det overnaturlige bygger på slike personlige opplevelser, og de var en viktig grunn til at folk tok fortellingene på alvor.

Eventyret er noe annet. Det er en oppdiktet fortelling uten fast tid og sted, der troll og snakkende dyr hører med til sjangeren. Ingen trodde at Askeladden fantes, men mange trodde at det bodde noe i haugen bak låven.

Slik er sagnene ordnet

Sagn finnes i mange varianter av den samme grunnfortellingen. Folkloristen Reidar Th. Christiansen ved Norsk Folkeminnesamling ga i 1958 ut The Migratory Legends, en typekatalog over vandresagn med nummer fra ML 3000 til ML 8025. Systemet brukes fortsatt. ML 4070 er for eksempel «Draugen prøver rom»: I varianter fra Tysfjord, Grip og Stoksund går draugen fra rom til rom i båten for å finne plassen til den som skal drukne.

Vern mot de usynlige

Folketroen ga også oppskrifter på hvordan man skulle beskytte seg. Mange av rådene går igjen fra vesen til vesen og fra landsdel til landsdel.

Ludvig Holberg forteller i sin selvbiografi at han ble plaget av mara da han kom til prestegården på Voss som huslærer. Han la stål under hodeputa, leste mareverset og satte skoene slik at tærne pekte ut fra senga. Når selv en lærd mann tydde til slike råd, sier det noe om hvor dypt forestillingene satt.

Mest utsatt var mennesker i overganger: kvinner som nettopp hadde født, spedbarn som ennå ikke var døpt, og par som snart skulle gifte seg. Det er ingen tilfeldighet. Folketroen samlet seg rundt de øyeblikkene der livet var mest sårbart.

Folketroen, kirken og loven

Myndighetene har lenge forsøkt å temme folketroen. De eldste norske lovene fra 1000- og 1100-tallet forbød å «sitte ute for å oppvekke troll», og forbudet ble videreført i Magnus Lagabøters landslov fra 1274. Troll betydde her de døde forfedrene, og forbudet var rettet mot forsøk på å kontakte dem. De norske kristenrettene forbød også å tro på landvetter, vesenene som skulle holde til i lunder, fjell og fosser og verne landet mot fiender.

Etter reformasjonen ble mye av folketroen omtolket til djevelskap. Vetter og nisser ble av prester og lærde beskrevet som rester av katolisisme og hedendom. Kjernetiden for hekseprosessene i Europa regnes fra 1570 til 1680, og de norske trolldomssakene falt i omtrent samme periode. Samtidig levde de folkelige sagnene videre på gårdene, og på 1700-tallet begynte trollene å bli mer underholdende enn farlige.

Innsamlerne på 1800-tallet

Nasjonalromantikken gjorde folkediktningen til et bilde på det ekte norske. Andreas Faye ga ut Norske Folkesagn i 1833. Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe begynte å samarbeide i 1837, og Norske Folkeeventyr kom ut i hefter fra desember 1841. Asbjørnsen samlet i tillegg sagn, og hans Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (to bind, 1845–48) ga sagnene en ramme av naturskildring og reiseinntrykk. Les mer om dem i artikkelen om Asbjørnsen og Moe.

Innsamlingen fortsatte langt inn på 1900-tallet. Norsk Folkeminnesamling ble opprettet i 1914 og er i dag nasjonalarkiv for folkeminner ved Universitetet i Oslo. Grunnstammen er Moltke Moes samlinger, som også rommer Asbjørnsens og Jørgen Moes materiale. Viktige regionale samlinger finnes blant annet i Rikard Berges samling i Telemark og ved Universitetet i Bergen.

Kittelsen og bildet vi har av vesenene

De fleste nordmenn ser for seg trollene slik Theodor Kittelsen tegnet dem. Sammen med Erik Werenskiold illustrerte han Eventyrbog for Børn (1883–1887), og i 29 år var han eventyrtegner for Asbjørnsen og Moe-utgavene. I Troldskab (1892) samlet han egne tegninger og tekster om vesenene, blant dem nøkken med de lysende øynene, som han først hadde laget i 1887. Svartedauen (1900) gjorde pesten til ei grå, gammel kjerring, Pesta, som gikk fra gård til gård.

Kittelsen gjorde vesenene realistiske ved å plassere dem i et gjenkjennelig norsk landskap: skogtrollet blir et stykke av skogen, nøkken et par øyne i et blankt tjern. Les mer om kunstneren i artikkelen om Theodor Kittelsen.

Overtro i hverdagen

Ved siden av vesenene rommet folketroen et stort antall varsler, tegn og forbud. Skjæra som skrek på taket, varslet fremmede. Ugla som skrek, varslet død. Mange stjerner på himmelen nyttårsnatt lovet et godt multeår, og den som la sju slags blomster under puta sankthansnatt, skulle drømme om sin fremtidige ektefelle. Noe av dette lever videre i dag, som å banke i bordet eller si «tvi, tvi». Store norske leksikon understreker at de som følger slike skikker, ikke nødvendigvis tror på dem. Over 30 slike varsler og forklaringene bak dem finner du i artikkelen om norsk overtro.

Hvor kan du møte folketroen i dag?

• I arkivet: Norsk Folkeminnesamlings digitale samling Eventyr og sagn har tusenvis av opptegnelser, sortert etter sagntype og sted. Det nordiske sagnkartet viser sagn fra Norge, Sverige, Finland og Estland på kart.
• I kunsten: Nasjonalmuseet har den største samlingen av Kittelsens kunst. Kittelsens barndomshjem i Kragerø og hjemmet hans Lauvlia i Sigdal er åpne for publikum.
• I landskapet: Trollveggen, Trolltunga, Trollstigen og Jutulhogget i Østerdalen har fått navn etter troll og jutuler, og mange bygder har egne sagn om hauger, berg og steiner.
• På museum: På friluftsmuseer som Norsk Folkemuseum står gamle gårdshus fra hele landet, fra den tiden da folketroen var en del av hverdagen.

Vil du gå videre, er huldra et naturlig sted å begynne: Hun er den best kjente skikkelsen av dem alle, og sagnene om henne viser hvordan folketroen og livet på setra hang sammen.