Sankthans: hvorfor vi feirer og tradisjonene rundt bålet

Den lyseste kvelden i året samles folk langs strender, svaberg og vann for å tenne bål. Sankthans er en av de eldste festene vi har, og den bærer spor av både kirkens helgenkalender og eldgamle forestillinger om midtsommernatta som en tid full av krefter.

Hvorfor feirer vi sankthans?

Sankthans har to røtter. Den ene er kirkelig: 24. juni er dagen for Johannes døperens fødsel, seks måneder før julaften og Jesu fødsel. Johannes var en jødisk profet og Jesu slektning, han døpte folk i elven Jordan og døpte Jesus selv. Han er en av svært få helgener som minnes på fødselsdagen i stedet for dødsdagen.

Den andre roten er sommersolverv. Lenge før kristendommen ble midtsommeren markert som årets vendepunkt, når dagen er på sitt lengste og snart begynner å korte inn igjen. Kirken la Johannesfesten til nettopp denne tiden, og de to tradisjonene smeltet sammen.

Navnene: sankthans, jonsok og jonsmesse

Sankt Hans er en kortform av Sankt Johannes. Det gamle norske navnet jonsok kommer av Jonsvaka, der vaka betyr våkenatt. Ifølge Den norske kirke er det nettopp denne nattevåken før helgendagen som gjør at feiringen i dag foregår kvelden 23. juni, sankthansaften, og ikke på selve dagen. Jonsmesse og jonsvake er andre gamle navn. Den samme skikken med å feire kvelden før finnes ved olsok, som opprinnelig het olavsvaka.

Når er sankthans?

Sankthansaften er alltid 23. juni, og sankthansdagen er 24. juni. Datoen er fast, men ukedagen skifter fra år til år.

Sankthans er ingen offentlig fridag. Dagen ble fjernet som helligdag ved helligdagsreduksjonen i 1770. Ifølge Store norske leksikon levde tradisjonen med fri lengst i Sandefjord, der sankthansdagen var fridag for kommunalt ansatte helt fram til 2017.

Sankthansbålet

Bålet er sankthansfeiringens midtpunkt. Skikken med å brenne bål ved sankthans og jul er trolig de eldste bålskikkene vi kjenner i Norge. Noen steder kalles bålet brising. Folk samlet seg rundt flammene, danset og hoppet over glørne, og i eldre tid mente mange at bålet kunne jage bort troll og vonde makter. Den troen har for lengst falt bort, men bålet har overlevd som et samlingspunkt.

Kjente bålplasser er blant annet St. Hanshaugen i Oslo og Aksla i Ålesund. På Hessa i Ålesund bygges Slinningsbålet, et høyt tårn av trepaller som ungdom stabler for hånd. I 2016 ble det godkjent av Guinness World Records som verdens høyeste bål, med 47,4 meter. Rekorden holdt til 2019, da et bål i Lustenau i Østerrike målte over 60 meter.

Folketro og overtro ved sankthans

Midtsommernatta ble regnet som en natt med særlige krefter, både gode og farlige. Mye av den gamle troen handlet om helse, kjærlighet og avling.

• Blomster under puta: Plukket du sju sorter blomster og la dem under puta, skulle du drømme om den du skulle gifte deg med. Noen steder var det et firkløver som skulle gi den samme drømmen.
• Legende urter: Urter og blomster plukket jonsoknatta ble regnet som kraftigere enn ellers. Ifølge et opptegnet utsagn skulle man plukke ni blomster til bruk mot sykdom.
• Åkervekking: Noen steder gikk folk ut i åkeren, plukket blomster og strå og lagde en krans, ledsaget av vers, for å få kornet til å vokse.
• Hellige kilder: Det var vanlig å oppsøke hellige kilder og valfartssteder for å søke helbredelse. En av de mest kjente var Olavskilden ved Løvøy kirke i Vestfold.

Et annet kjent valfartssted var Røldal stavkirke, der syke og uføre kom til gudstjenesten jonsoknatta og håpet at middelalderkrusifikset skulle gjøre dem friske. Valfarten varte til 1837, da en prest fikk den stanset. Mer om gamle varsler og skikker finner du i artikkelen om norsk overtro.

På primstaven, den gamle kalenderstaven, er sankthans merket på alle kjente staver. Det vanligste symbolet er et timeglass, som viser til at året snur og dagene igjen begynner å bli kortere.

Jonsokbryllup på Vestlandet

En særegen skikk er jonsokbryllupet, der barn spiller et helt bryllup med brud og brudgom, forlovere, spillemenn og dansere. Barna kler seg ut i voksenklær og lokale festdrakter. Ifølge Norsk Folkeminnesamling ser skikken ut til å ha vært rent vestnorsk, dokumentert i Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Den eldste kjente beskrivelsen er fra 1823, da biskop Neumann beskrev et brudetog med en liten tromme foran og en gutt på 10–12 år som brudgom.

Skikken henger sammen med at sankthans ble sett på som en livgivende og fornyende tid, og den lever fortsatt enkelte steder. Vil du vite mer om de virkelige bryllupsskikkene som barna lekte etter, kan du lese om norske bryllupstradisjoner.

Sankthans i dag

De fleste feirer sankthansaften ute, med bål, grillmat og venner, ofte ved sjøen eller et vann. Mange steder arrangeres det felles bål med program for barna. I kirken markeres dagen som minnedag for Johannes døperen, og noen steder holdes det gudstjeneste eller andakt sankthansaften.

Sankthans er den første av sommerens store merkedager. Fem uker senere følger olsok 29. juli, som har mange av de samme skikkene, med bål og våkenatt. En oversikt over hele årets høytider finner du i tradisjonskalenderen, og mer om den gamle forestillingsverdenen i artikkelen om norsk folketro. Store norske leksikon har også en god artikkel om sankthans.

Mange steder hører uteleker med til kvelden før bålet tennes – sekkeløp, stafetter eller hesteskokasting, der reglene for hesteskokasting er enkle nok til at både barn og voksne kan være med.