Norsk folkedans: halling, springar og gammeldans

En hallingdanser som sparker hatten ned fra en stang, par som svinger rundt i en springar til hardingfele, og en sal full av folk i vals og reinlender: norsk folkedans spenner fra eldgamle bygdedanser til runddanser som kom til landet på 1800-tallet. Her er de viktigste dansene og forskjellene mellom dem.

Bygdedans, gammeldans og turdans: hovedtypene

Folkedans er dans som regnes som gammel og særpreget for et bestemt område. I Norge skiller forskerne mellom flere grupper med ulik alder og bakgrunn, ifølge Store norske leksikon:

Bygdedansene varierer mye fra område til område, både i trinn og musikk, og mange bygder har sin egen variant av springaren eller hallingen. Det var disse dansene som på 1800-tallet ble kalt folkedans eller nasjonaldans.

Halling og lausdans

Hallingen er den mest kjente norske folkedansen og den mest akrobatiske. Den kan danses av én person alene, av flere samtidig eller av par, men har særlig vært en dans for menn. Musikken går i todelt takt, vanligvis notert i 2/4 eller 6/8. Dansen består av spark og hopp, og et godt hopp skal ende med at danseren lander på begge føttene samtidig.

Høydepunktet er hallingkastet: danseren skal sparke ned en hatt som holdes opp på en stang, ofte av en jente. Tradisjonen var sterkest i fjelldalene på Østlandet, i Valdres, Hallingdal, Numedal og delvis Telemark, og i indre strøk av Hordaland og Sogn og Fjordane. I Hallingdal kalte de ikke dansen halling, men «laus», og formen har ingen fast oppbygning. Lausdans brukes også om den delen av en pardans der gutten og jenta danser fritt uten å holde i hverandre.

Springar og pols: pardansene i tredelt takt

Springar, eller springdans, er fellesnavnet på flere bygdedanser i tredelt takt. Ordet kommer av norrønt springa, å løpe fort, hoppe eller sprette. Springaren er en pardans der paret beveger seg rundt i rommet med sola, altså med klokka, og den har påfallende likheter med ländleren fra Østerrike og Sør-Tyskland.

Springaren finnes over det meste av landet sør for Dovre. I de østlige formene er de tre taktslagene ulikt lange, en asymmetrisk rytme. I sørvest er takten udelt, og danserne fordeler trinnene friere over flere slag. Lenger nord og øst heter den beslektede dansen pols eller polsdans, også den i tredelt takt. Pols danses blant annet på Nordmøre, i Hedmark og i Nord-Norge, og i Nordfjord har dansen hett «gammalt».

Gangar og rull

Gangaren er en pardans i todelt takt og nært beslektet med hallingen: i Setesdal og Telemark ble pardansvarianten av hallingen kalt gangar. Rullen er en enklere og yngre form, mest brukt på Voss og i Hardanger. Begge danses tradisjonelt til hardingfele.

Gammeldans: vals, reinlender, polka og masurka

Tidlig på 1800-tallet kom nye pardanser til Norge fra Mellom- og Øst-Europa: vals, reinlender, polka og masurka. De ble kalt runddanser. Navnet gammeldans kom i bruk på 1920-tallet etter svensk forbilde, og fra rundt 1960 ble det det vanligste navnet på både dansene og musikken. Da ble det også startet mange gammeldansforeninger og gammeldansorkestre. Etter hvert har nyere danser, som tango, blitt regnet med i repertoaret.

Gammeldansen er tett knyttet til torader og trekkspill. Torader er et lite trekkspill med to rader knapper, utviklet i Tyskland på 1820-tallet, og trekkspillene ble vanlige i Norge rundt 1860–1880, da de ble billige nok. Mange spelemenn så lenge på trekkspillet med skepsis, som en trussel mot de gamle slåttene, men fra 1970-tallet fikk toraderen en ny oppblomstring. Valsen har også sin faste plass i bryllupstradisjonene som brudevals.

Songdans og leikarringer

Rundt 1902 begynte forfatteren Hulda Garborg å utvikle songdansen, inspirert av kjededansen på Færøyene, der man danser i ring til lange kvad. I Norge ble den danset til norske folkeviser og ballader. Garborg og Klara Semb ville helst kalle det songdans, fordi vanlig dans var omstridt i deler av samfunnet, men ordet leikarring slo gjennom om gruppene som danset. Leikarringene ble særlig populære i den frilynte ungdomsrørsla, og Klara Semb gjorde mye for å samle og standardisere dansene i Noregs Ungdomslag. Den samme Hulda Garborg var også den som tok i bruk ordet bunad i dagens betydning.

Fra 1970-tallet har mange grupper heller kalt seg folkedanslag.

Hvor kan du lære og se folkedans?

Folkedanslag og leikarringer over hele landet holder kurs og dansekvelder, og mange ungdomslag har egne grupper for barn og unge. Kappleikene er den beste anledningen til å se bygdedans på høyt nivå: på Landskappleiken konkurreres det blant annet i bygdedans og halling, i flere aldersklasser. Norsk senter for folkemusikk og folkedans i Trondheim har et av Europas største arkiver med opptak av folkedans.

Dansen og musikken hører sammen. Mer om slåttene, kvedingen og instrumentene finner du i artikkelen om norsk folkemusikk, og flere tradisjoner under folkekunst og folkemusikk.