Hardingfele: Norges nasjonalinstrument

Fire strenger du spiller på, og fire eller fem som klinger med under gripebrettet: det er resonansstrengene som gir hardingfela den svevende, ringende klangen. Instrumentet ble utviklet i Hardanger på 1600-tallet og regnes av mange som Norges nasjonalinstrument.

Hva er en hardingfele?

Hardingfela er en norsk feletype som ligner på den vanlige europeiske fiolinen, men skiller seg fra den på flere punkter. Ifølge Store norske leksikon er den litt mindre enn fiolinen, mer hvelvet i formen, med kortere hals og flatere stol. Den flate stolen gjør det lett å spille på to strenger samtidig, noe som preger musikken.

Det viktigste kjennetegnet er understrengene, også kalt resonansstrenger. De går under gripebrettet, blir ikke strøket med buen, men svinger med når fela spilles. Eldre feler kunne ha fra to til seks understrenger; i dag er fire eller fem det vanligste.

Rosing, perlemor og dragehode

Hardingfela er et av de rikest dekorerte instrumentene i norsk tradisjon. Lokket og sargene er tegnet med svart blekk i blomster- og rankemotiver, såkalt rosing, med samme formspråk som i rosemalingen. Gripebrett, strengeholder og skruer er gjerne innlagt med perlemor, bein og metall. I stedet for sneglen på fiolinen har mange feler et utskåret hode: en løve, en drage, et annet dyr eller av og til et kvinnehode.

Lokket lages av gran, mens bunnen og sargene tradisjonelt er av lønn, svartor eller tidligere bjørk. Felemakertradisjonen er dokumentert i registeret over immateriell kulturarv, som anslår at sju til åtte profesjonelle felemakere er i aktivitet i Norge, og at hver av dem lager fra én til ti feler i året.

Jaastadfela – den eldste hardingfela

Den eldste kjente hardingfela er Jaastadfela, som trolig ble laget i 1651 av Ole Jonsen Jaastad (1621–1694) i Ullensvang, som etter alt å dømme var lensmann i bygda. Inne i fela er det limt en lapp med teksten «Ole Jonsen Jaastad 1651». Dateringen er likevel ikke helt sikker. Ved en undersøkelse i 1942 ble limet på lappen funnet å være det samme som i resten av fela, men både C14-prøver og årringsanalyser har gitt usikre svar, og skriftanalysen tilsier bare at lappen kan være fra 1600-tallet.

Fela er liten, rikt dekorert og har bare to understrenger, slik det var vanlig på de eldste instrumentene. Den ble kjøpt inn av det som i dag er Universitetsmuseet i Bergen i 1890, for fem kroner, ifølge Universitetet i Bergen.

Historien og utbredelsen

Hardingfela vokste trolig fram ved at eldre norske strengeinstrumenter som fidla og gigja smeltet sammen med fiolinen. Ideen med understrenger kom sannsynligvis fra De britiske øyer og var rundt 1700 kjent over store deler av Europa. To tidlige mestere var Isak Nilsen Botnen (1669–1759) og sønnen Trond Isaksen Flatebø (1713–1772) fra Kvam. I Telemark utviklet John Eriksen Helland (1790–1862) og sønnene hans den moderne hardingfela fram mot 1860-årene, og Helland-slekten har hatt felemakere i flere generasjoner, blant dem Olav G. Helland (1875–1946).

Fela hørte først hjemme i Hardanger, Valdres og Numedal, og rundt 1800 hadde den nådd Hallingdal og Telemark. Tidlig på 1900-tallet spredte den seg til Sunnmøre, Nordmøre og deler av Trøndelag, og utvandrere tok den med til Amerika. I resten av landet, særlig på Østlandet og i Trøndelag, er den vanlige fela, ofte kalt flatfele, mest brukt i folkemusikken.

I nasjonalromantikken på siste halvdel av 1800-tallet ble hardingfela et symbol på det særnorske, og derfor har mange omtalt den som Norges nasjonalinstrument. Torgeir Augundsson, kjent som Myllarguten, var den første som spilte hardingfele fra en offentlig scene, i Frimurerlogen i Kristiania i 1849. Konsertene ble arrangert av Ole Bull, som hadde møtt ham i 1831.

Slåtter og stemminger

Musikken på hardingfele kalles slåtter. Mesteparten er gamle bygdedanser: halling, gangar og rull i todelt takt og springar i tredelt takt. I tillegg kommer bruremarsjer og lydarslåtter, musikk som var ment for lytting og ikke for dans. I Hardanger og enkelte andre bygder spilles også runddanser som vals, polka, masurka og reinlender. Les mer om dansene i artikkelen om norsk folkedans.

Spelemennene stemmer fela om for ulike slåtter, og det finnes rundt 25–30 forskjellige stemminger. Hver har sitt eget navn:

Understrengene stemmes som regel til d¹–e¹–fiss¹–a¹ eller d¹–e¹–g¹–a¹. I folketroen ble mange av de beste slåttene sagt å være lært av overnaturlige vesener, som huldra eller fossegrimen i fossen.

Kjente spelemenn

Blant de historiske spelemennene er Myllarguten (1799–1872) fra Telemark, Jørn Hilme (1778–1854) fra Valdres og Ola Mossafinn (1828–1912) fra Voss. På 1900-tallet var brødrene Hauk Buen (1933–2021) og Knut Buen (født 1948) fra Telemark og Sigbjørn Bernhoft Osa (1910–1990) blant de mest kjente. Tradisjonen var lenge mannsdominert, men det har endret seg: Åse Teigland fra Hardanger vant klasse A i hardingfele på Landskappleiken på Røros i 2005, som første kvinne siden 1960, og mange av de fremste unge spelemennene i dag er kvinner.

Lære å spille hardingfele

Mange kulturskoler gir undervisning i hardingfele, og spelemannslag over hele hardingfeleområdet tar imot nye spelemenn. Tradisjonen læres i stor grad på øret, slått for slått, fra lærer til elev. Kappleiker på lokalt og regionalt nivå, og Landskappleiken hvert år, er de viktigste møteplassene for spelemenn i alle aldre. Vil du vite mer om hele tradisjonen, fra kveding og stev til langeleik og fele, kan du lese om norsk folkemusikk og langeleiken.