Seljefløyte: slik lager du en

Noen få uker hver vår, når sevja stiger og barken slipper veden, kan du lage et instrument med bare en gren og en kniv. Seljefløyta er både barnas vårleketøy og et fullverdig folkemusikkinstrument, som i de lange variantene gir opptil 16 toner uten et eneste fingerhull.

Hva er en seljefløyte?

Seljefløyte er et samlenavn for fløyter laget av bark, som regel av selje eller pil. Ifølge Store norske leksikon er det i enkelte områder også brukt bark av rogn, ask eller or. Fløyta er en kjernefløyte: En trepinne, kjernen, sitter i blåseenden og leder luften gjennom en smal kanal mot en skarp kant, der tonen oppstår. Prinsippet er det samme som i en blokkfløyte.

Det finnes to hovedtyper. Den korte fløyta, som barn har laget om våren i generasjoner, gir som regel bare en enkel plystretone. Den lange, norske seljefløyta er 40–80 centimeter lang og uten fingerhull, og den er et eget folkemusikkinstrument. Den ble tradisjonelt brukt av gjetere, og i dag spilles både slåtter og folkevisemelodier på den.

Når kan du lage seljefløyte?

Seljefløyta kan bare lages om våren, mens sevja stiger og barken løsner forholdsvis lett fra veden. Det er gjerne i mai eller juni, avhengig av vær og hvor i landet du bor, og perioden varer bare noen uker. Prøv på en gren: Løsner barken når du vrir og banker forsiktig, er tiden inne. Senere på sommeren sitter barken fast igjen.

Slik lager du en seljefløyte

Beskrivelsen gjelder den korte fløyta, som er den enkleste å begynne med. Du trenger en skarp spikkekniv og en rett, kvistfri gren uten knopper, omtrent fingertykk og 15–20 centimeter lang.

1. Skjær den tynneste enden av grenen skrått. Det blir munnstykket.
2. Lag et halvmåneformet hakk på oversiden, noen centimeter fra munnstykket. Det blir lydhullet.
3. Skjær en ring rundt barken et stykke nedenfor lydhullet, gjennom barken og inn til veden.
4. Bank lett og jevnt på barken mellom ringen og munnstykket med knivskaftet, gjerne med grenen over kneet. Vri forsiktig til barkhylsa løsner, og trekk den av i ett stykke.
5. Skjær bort noen millimeter av veden langs oversiden av munnstykket, så det blir en flat luftkanal fram til lydhullet.
6. Skjær dypere ned i halvmånen, slik at munnstykket blir en løs bit. Den biten er kjernen.
7. Fukt veden, sett kjernen tilbake i barkhylsa og skyv resten av veden inn fra den andre enden, slik at kanalen og lydhullet ligger på linje. Blås forsiktig.

Et gammelt triks er bankeregla. Folk pleide å si fram små vers eller regler mens de banket, for at barken skulle slippe lettere.

Slik spiller du naturtoner

På den lange seljefløyta har du ingen fingerhull å gripe. Tonene lages ved å variere blåsestyrken, det som kalles overblåsing. Blåser du svakt, får du de dype tonene, og jo hardere du blåser, desto høyere hopper tonen. Fordi røret er smalt, er det lett å få fram de høye overtonene.

Tonene følger naturtonerekken, overtonerekken, og ikke den skalaen vi kjenner fra piano. Noen av dem ligger mellom tonene i vanlig dur og moll, og avstandene varierer litt fra fløyte til fløyte. En finger over åpningen i fløyteenden gir et ekstra sett med toner: Dekker du åpningen helt, senkes tonen med en heltone, og halvt dekket gir omtrent en halvtone. Ved å veksle mellom åpen og lukket ende kan du spille hele melodier.

Komponisten Eivind Groven skrev mye om naturskalaen, og blant de kjente utøverne er Lars Holø, Knut Stordok, Hans Fredrik Jacobsen og Steinar Ofsdal. Fordi en barkfløyte bare kan brukes en kort tid før den tørker ut, lager instrumentmakere i dag også seljefløyter av plast, metall eller tre som kan spilles hele året, selv om tonene ikke alltid stemmer helt med de gamle skalaene.

Fløyta i folkemusikken

Seljefløyta var tradisjonelt et gjeterinstrument og hører hjemme i samme miljø som lur og bukkehorn, på setra og i utmarka. Vil du høre den i sammenheng med andre gamle instrumenter, kan du lese om langeleiken og om norsk folkemusikk. Å lage seljefløyte er også en vårtradisjon som passer godt på tur, se artikkelen om friluftsliv. Andre instrumenter og håndverk finner du under folkekunst og folkemusikk.