Joik: den samiske sangtradisjonen

En joik handler ikke om noen. Den er noen. Når en samisk joiker setter i gang en personjoik, er det personen selv som skal tre fram i lyden, med sine egenskaper og særtrekk. Den tanken er kjernen i en av Europas eldste levende musikktradisjoner.

Hva er joik?

Joik er den tradisjonelle samiske musikkformen. Den har ulike navn på de samiske språkene: luohti på nordsamisk, vuolle på lulesamisk, vuelie på sørsamisk og leu'dd på østsamisk. Store norske leksikon beskriver den som en resiterende syngemåte bygd på gjentakelse og variasjon av korte formler, med egne teknikker for stemmebruk.

En tradisjonell joik har ofte få eller ingen ord. Det er stemmen, melodien, rytmen og energien som bærer uttrykket, men korte ytringer kan flettes inn. Gjentakelsen gir joikeren rom til å variere og bygge videre på de korte motivene. Tradisjonelt joikes det uten instrumenter.

Man joiker noen, ikke om noen

Det viktigste skillet mellom joik og vanlig sang ligger i forholdet til det som joikes. Den som joiker, beskriver ikke et menneske, et dyr eller et landskap utenfra, men forsøker å skape en levende forestilling av det. Derfor sier man at man joiker en person, ikke om personen.

Personjoiken fungerer nesten som et musikalsk navn. Den lages gjerne av noen i familien eller en nær venn, og det regnes som en stor ære å få sin egen joik. Tradisjonelt er det personen som blir joiket, som «eier» joiken. Barn kan få en enklere joik, på nordsamisk kalt dovdna, som de selv kan lære og som skal styrke den samiske identiteten. Personjoiker kan også være humoristiske eller ironiske, og de bruker ofte metaforer, for eksempel reinnavn, for å si noe om en persons egenskaper.

Fra noaidiens ritualer til syndestempel

I førkristen samisk religion var joiken en sentral del av ritualene til noaiden, som brukte joik sammen med runebomma for å komme i kontakt med åndene. De eldste nedskrevne tekstfragmentene av joik står i Johannes Schefferus' verk Lapponia fra 1673.

Misjoneringen av samene ble kraftig intensivert på 1600- og 1700-tallet. Fordi joiken hadde rituelle funksjoner, ble den fordømt av misjonærene og stemplet som et syndens medium. Ifølge NRK Skole kunne joikere straffes, blant annet med gapestokk. På 1800-tallet fikk den læstadianske vekkelsen stor oppslutning i samiske områder, og i de pietistiske miljøene ble joiken sett på som syndig.

Stigmaet holdt seg lenge. Ifølge Senter for samiske studier ved UiT var det helt fram til nyere tid forbudt å lære joik på skolen, og mange torde bare joike når de hadde drukket. Det ga joiken et negativt rykte som det tok generasjoner å bli kvitt. Undertrykkingen henger sammen med den bredere fornorskingspolitikken, som rammet både språk, drakt og musikk.

Gjenreisningen fra 1970-tallet

Fra slutten av 1960-tallet, og for alvor fra 1970-tallet, fikk joiken en ny blomstring, ofte i kombinasjon med jazz, tekno og verdensmusikk. Noen milepæler:

• 1968: Nils-Aslak Valkeapää, Áillohaš, debuterte med albumet Joikuja. Hans jazzjoik-album Sámiid eatnan duoddariid kom i 1978, og samme joik ble i 2022 vedtatt som samefolkets nasjonaljoik av den 22. samekonferansen. Valkeapää åpnet også vinter-OL på Lillehammer i 1994 med joik.
• 1980: Mattis Hætta og Sverre Kjelsberg representerte Norge i Eurovision med «Sámiid Ædnan», en sang som vokste ut av en teaterforestilling om Alta-saken.
• 1989: Mari Boine fikk sitt store gjennombrudd med albumet Gula Gula, der samiske elementer møtte elektriske instrumenter. Boine vokste opp i et læstadiansk miljø i Karasjok, og konflikten mellom arven og pietismen preger mye av musikken hennes.
• 2013: Frode Fjellheims joikbaserte komposisjon «Vuelie» ble brukt som åpningsmusikk i Disney-filmen Frost.
• 2019: KEiiNO, med joikeren Fred Buljo, vant seernes stemmer i Eurovision med «Spirit in the Sky».

Blant de yngre er Ella Marie Hætta Isaksen fra Tana et kjent navn. Hun vant Sámi Grand Prix i 2016 og NRKs Stjernekamp i 2018, og blandet tradisjonell joik med synthlyder i bandet ISÁK før hun gikk solo i 2024.

Joik og respekt

Joiken er personlig, og den er knyttet til samisk identitet. Derfor reagerer mange på etterligninger. Å «joike etter» noen har vært en kjent form for samehets, og mange samer opplever såkalt tulle-joik som trakassering. I 2023 innførte festivalene Riddu Riđđu og Márkomeannu etiske retningslinjer som slår fast at joik ikke skal etterlignes. Ifølge NRK gjelder retningslinjene også bruk av samiske trommer.

Personjoiken er for mange samer en stor del av identiteten. Tidligere var det uhørt å ta en annens personlige joik til seg, og det kan oppleves som sårende om noen framfører en joik i feil persons navn eller bruker den uten tillatelse. Det samme gjelder andre deler av den samiske kulturarven, som kofta; se artikkelen om kofte (gákti).

Her kan du høre joik

Sámi Grand Prix arrangeres hvert år under påskefestivalen i Kautokeino, og har vært arrangert siden 1990. Konkurransen har to klasser: tradisjonell joik uten instrumenter, og sang eller joik med instrumenter. Alle bidrag framføres på samiske språk. Festivalene Riddu Riđđu i Kåfjord og Márkomeannu i Evenes er også viktige møteplasser for samisk musikk.

På samefolkets dag 6. februar står joik ofte på programmet. Vil du sammenligne med den norske vokaltradisjonen, se artikkelen om norsk folkemusikk og kveding. Joiken hører også sammen med det samiske håndverket, duodji, som et av de bærende uttrykkene for samisk kultur. Flere artikler om musikk og håndverk finner du under folkekunst og folkemusikk. Store norske leksikon har en grundig fagartikkel om joikens musikalske form.