Norsk folkemusikk: kveding, stev og slåtter

En kvedar som synger et gammelt stev uten akkompagnement, en spelemann som stemmer om fela før en springar, et bukkehorn som kaller på buskapen fra setra: norsk folkemusikk er mange tradisjoner, ført videre fra munn til munn og fra lærer til elev i flere hundre år. Mye av den lever fortsatt, på kappleiker, festivaler og i kulturskoler over hele landet.

Hva er norsk folkemusikk?

Folkemusikk er tradisjonell musikk med sterkt lokalt preg som er overlevert muntlig, fra generasjon til generasjon. Den norske folkemusikken deles gjerne i to hovedgrupper: vokal musikk, som kveding av stev, ballader og viser, og instrumental musikk, der slåttene på fele og hardingfele er den største tradisjonen.

Røttene går langt tilbake, og musikk er omtalt i litterære kilder helt fra norrøn tid. Ifølge Store norske leksikon er den eldste kjente nedskrevne folkemelodien fra 1695, men den systematiske innsamlingen kom først i gang på 1800-tallet. Det meste av det vi vet om eldre folkemusikk, bygger derfor på nedtegnelser og lydopptak fra de siste to hundre årene.

Kveding: den vokale folkemusikken

Å kvede betyr å synge folkesanger og stev på tradisjonelt vis, som regel uten akkompagnement. Ordet kommer av norrønt kveða, å framføre et dikt rytmisk og høytidelig, og en som kveder, kalles en kvedar. Kvedingen har sitt eget klangideal: melodiene pyntes med forsiringer og triller, mange toner kan legges på én stavelse, og tonetrinnene ligger ofte mellom dur og moll. Rytmen kan være fri, og framføringen ligger nær dialekten til den som synger.

Tradisjonen har stått sterkest i Telemark og Setesdal, men kvedes nå over hele landet. Kjente kvedarar fra 1900-tallet er blant andre Talleiv Røysland, Ragnar Vigdal, Magnhild Almhjell og Brita Bratland, og blant dem som har ført tradisjonen videre til nye generasjoner, er Sondre Bratland, Agnes Buen Garnås og Kirsten Bråten Berg.

Stev: fire linjer med mening

Et stev er et lite dikt på fire linjer som står på egne bein. Det finnes to hovedformer. Gamlestevet har rim mellom andre og fjerde linje og regnes som den eldste formen; det har slektskap med den islandske ferskeytla fra 1200-tallet og ble regnet som gammeldags allerede rundt midten av 1800-tallet. Nystevet vokste fram etter reformasjonen, hadde funnet formen sin på 1700-tallet og har en friere oppbygning. SNL anslår at det er laget rundt 20 000 nystev siden 1800, og de synges på omkring 40 ulike melodier.

Slåttestev er tekster som synges til dansemelodier som springar, pols og halling. I stevleik eller stevjing bytter to eller flere på å synge stev til hverandre, gjerne vittige eller spisse, og noen ganger lages de på stedet. Stevet står fortsatt sterkt i Setesdal og Vest-Telemark, der nye stev skrives til fester og merkedager.

Ballader og Draumkvedet

Middelalderballadene, eller folkevisene, er den eldste kjente gruppen av folkesanger. De er episke og forteller en historie, og forskerne deler dem i naturmytiske viser, legendeviser, kjempeviser, riddarviser, historiske viser og skjemteviser. Den mest kjente er Draumkvedet, en visjonsdiktning trolig fra slutten av middelalderen, om Olav Åsteson som sover fra julaften til trettende dag og deretter forteller om reisen gjennom dødsriket. Jørgen Moe og Magnus Brostrup Landstad skrev ned de første versjonene i Telemark på 1840-tallet, og i dag finnes over 100 nedtegnelser, de fleste brokker. De naturmytiske visene henter stoffet fra norsk folketro, med troll, nøkk og folk som blir bergtatt.

Religiøse folketoner, lokk og bånsuller

Etter reformasjonen i 1536 ble salmer av blant andre Thomas Kingo, Petter Dass og Hans Adolph Brorson sunget på folkelige melodier, med egne forsiringer og rytmer. Disse religiøse folketonene er en egen, stor del av tradisjonen. Til bruksmusikken hører også lokk, som ble brukt for å kalle på dyr i utmarka og på setra, bånsuller til å synge barn i søvn, og arbeidssanger. Den samiske joiken er en egen tradisjon med egne uttrykk, som du kan lese mer om i artikkelen om joik.

Instrumental folkemusikk: fela og de andre instrumentene

Fela er det store folkemusikkinstrumentet i Norge, og tradisjonen deler seg i to. Hardingfela, med understrenger og rik dekor, dominerer på Vestlandet og i dalførene i Sør-Norge. Den vanlige fela, ofte kalt flatfele, er mest brukt på Østlandet, i Trøndelag og på deler av kysten. Begge stemmes om for ulike slåtter, og det finnes mange slike stemminger.

Noen instrumenter gikk ut av bruk tidlig på 1900-tallet, blant dem harpe, lyre og sekkepipe, men er tatt opp igjen av nye utøvere. Les mer om langeleiken og om hvordan du lager en seljefløyte.

Slåttene: dansemusikk og lyttemusikk

Slåttene er instrumentalmusikkens kjerne, og de fleste ble spilt til dans: halling, gangar og rull i todelt takt, springar og pols i tredelt takt. Lydarslåttene var derimot ment for lytting og har ofte ingen fast dansetakt. På 1800-tallet kom runddansene inn i bygdene: vals, polka, masurka og reinlender, som i dag kalles gammeldans. Bruremarsjene fulgte brudefølget til og fra kirka. Mer om dansene finner du i artikkelen om norsk folkedans.

Lenge var folkemusikken nesten bare solomusikk. Samspill i grupper ble vanligere først fra slutten av 1700-tallet.

Regionale forskjeller

Folkemusikken har alltid vært lokal, og spelemenn og kvedarar kan ofte høre hvilken bygd en slått eller en vise kommer fra. Grovt sett kan landet deles slik:

Innsamlerne: fra Lindeman til lydarkivene

Den nasjonalromantiske interessen for folkekulturen på 1800-tallet gjorde at folkemusikken ble samlet inn og skrevet ned, særlig middelalderballadene og hardingfeletradisjonen.

• Olea Crøger (1801–1855) fra Heddal samlet viser og melodier i Telemark og var trolig den første systematiske innsamleren der. Moltke Moe mente at nedtegnelsene hennes utgjorde en stor del av grunnlaget for Landstads Norske Folkeviser.
• Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887) begynte å samle i 1848 og ga ut Ældre og nyere norske Fjeldmelodier i tre bind mellom 1853 og 1867, med rundt 600 viser, melodier og slåtter. Hele samlingen hans har over 1000 numre, og den fikk stor betydning for blant andre Edvard Grieg.
• Ole Mørk Sandvik arbeidet mer vitenskapelig og hevdet at folkemusikken følger egne lover, uavhengig av kunstmusikken.

På 1900-tallet tok lydopptakene over. Store samlinger finnes i dag i Norsk folkemusikksamling, Nordnorsk folkemusikksamling, Arne Bjørndals samling, NRK og ved Norsk senter for folkemusikk og folkedans i Trondheim, som har et av Europas største arkiver for folkemusikk og folkedans. Fra 1970-tallet har også mange lokale og regionale arkiver gjort et stort innsamlingsarbeid.

Landskappleiken og folkemusikken i dag

Kappleiken er folkemusikkens viktigste møteplass. Landskappleiken ble arrangert første gang i Bergen i 1923, da bare for hardingfele, og har ifølge SNL blitt holdt hvert år siden 1946. Kveding kom med som egen klasse i 1958. I dag konkurrerer rundt 1000 spelemenn, kvedarar og dansere, og 5000–7000 publikummere kommer innom. Arrangøren var lenge Landslaget for spelemenn, som i 2009 gikk sammen med Norsk Folkemusikk- og Danselag og ble FolkOrg.

Fra 1980-årene vokste det også fram festivaler, blant dem Førde internasjonale folkemusikkfestival og Telemarkfestivalen. Samtidig begynte flere utøvere å blande folkemusikk med jazz, rock og pop, en utvikling som skjøt fart på 1990-tallet. Unge musikere henter i dag fram gammelt materiale fra arkivene og gir liv til lokale tradisjoner som nesten var glemt.

Kjente utøvere

Myllarguten (1799–1872) fra Telemark var den første som spilte hardingfele fra en offentlig scene, med konserter arrangert av Ole Bull i Kristiania i 1849. Senere har spelemenn som Sigbjørn Bernhoft Osa og brødrene Hauk og Knut Buen fra Telemark og kvedarar som Agnes Buen Garnås, Kirsten Bråten Berg og Sondre Bratland preget tradisjonen. I 2005 ble Åse Teigland fra Hardanger den første kvinnen siden 1960 som vant klasse A i hardingfele på Landskappleiken.

Hvor kan du høre og lære folkemusikk?

Den enkleste veien inn er det lokale spelemannslaget eller kulturskolen. Vil du gå videre, kan du studere folkemusikk ved Ole Bull Akademiet på Voss, ved Universitetet i Sørøst-Norge i Rauland og ved Norges musikkhøgskole, og Vinstra vidaregåande skule har eget folkemusikktilbud. Kappleiker, festivaler og spelemannsstemner er åpne for publikum og gir mulighet til å høre både unge og erfarne utøvere. Vil du lytte til gamle opptak, har Norsk senter for folkemusikk og folkedans og NRK store arkiver.

Folkemusikken henger tett sammen med resten av bygdekulturen: med dansene, med folketroen om spelemenn som lærte slåtter av fossegrimen, og med høytidene der musikken hørte til. Flere tradisjoner finner du under folkekunst og folkemusikk.