Selbuvotter og selbustrikking

Svart rose på hvit bunn, tett strikket på tynne pinner: selbuvotten er blitt selve bildet på norsk strikketradisjon. Bak den ligger en bygd i Trøndelag der strikking i flere generasjoner var en viktig inntektskilde, og en gjeterjente som etter tradisjonen startet det hele i 1857.

Hva er selbuvotter?

Selbuvotter er tofargede votter fra Selbu i Trøndelag, strikket med to tråder i ulike farger gjennom hele votten. Lokalt kalles teknikken totrådbinding, og «å bitte» betyr å strikke. Den klassiske votten er svart og hvit, men de eldste ble strikket i naturfarget, håndspunnet ullgarn: ubleket, brunt, svart eller grått. En periode var en brunrød farge kalt «persiko» på moten, før strikkerne vendte tilbake til naturfargene.

Selbustrikking er ikke bare votter. Den samme teknikken og de samme mønstrene ble brukt på vanter, strømper, luer, skjerf og jakker, men votten er det plagget som gjorde bygda kjent.

Marit Emstad og historien fra 1857

Ifølge tradisjonen i bygda var det Marit Emstad (1841–1929) som skapte selbustrikkingen. Hun ble født på Guldseth, også kalt Guldsethbrua, og ble senere gift Flønes. Emstad-navnet fikk hun først sent i livet, da hun flyttet til datteren Mali, som var gift Emstad.

Selbu bygdemuseum forteller historien slik: Vinteren 1856–57 var Marit gjeter på gården Kjøsnes. Tausa på gården strikket da et par strømper til husbonden med to tråder i forskjellige farger, med slynger og streker oppover leggen. Sommeren etter strikket 16 år gamle Marit sitt første par «totrådvotta», der hele votten var strikket med to tråder og pyntet med et ordentlig rosemønster. Da Marit og søstrene møtte i kirka en vinterdag med de mønstrede vottene, vakte det oppsikt. Teknikken spredte seg raskt fra gård til gård, og i 1870-årene var den fast etablert i Selbu.

Selburosa og de andre mønstrene

Det mest kjente mønsteret er åttebladsrosa, også kalt selburose eller stjernerose. Motivet er mye eldre enn selbuvotten: Store norske leksikon peker på at det også finnes i den langt eldre tradisjonen med hardangersøm. I Selbu ble mønstre fra åklevev, linsøm og treskurd overført til strikkingen.

Mønstrene består for det meste av border, stjerner og roser i mange varianter, og de fikk navn etter gårder, personer og ting fra dagliglivet. I museets samling finner du blant annet tellrosa, Emstadrosa, værhornrosa, kaffekånnet, himmelkvelven og spyttklysa. NDLA anslår at det finnes rundt 300 ulike selbumønstre, mens Selbu Husflidscentral oppgir å ha dokumentert over 500.

Slik er en selbuvott bygget opp

Noen votter har innstrikket navn, initialer eller årstall, og i museet finnes også votter med dyremotiver som rein, elg og hund. De eldste og fineste arbeidene ble strikket med tynt hjemmespunnet garn på pinner nummer 1.

Selbuvotter i bryllup

Strikkingen var tett knyttet til bryllupstradisjonene i Selbu. En forlovet jente måtte begynne tidlig: Brudgommen skulle ha fine selbustrømper, såkalte «brudgomshussu», og det samme skulle faren, brødrene og svogrene hans. Alle mennene som var gjester i bryllupet, skulle dessuten få med seg et par selbuvotter hjem. Disse strikket ikke bruden selv; kvinnene som var invitert, leverte dem til henne noen dager før festen. Strikketøyet ble hengt opp på brudeloftet under bryllupet, og det gjaldt å holde orden på hvem som skulle ha hvilke votter. Skikken holdt seg til krigen, da garnmangelen satte en stopper for den. Flere norske skikker rundt bryllupet finner du i artikkelen om bryllupstradisjoner.

Fra attåtnæring til eksportvare

Da kvernsteinsdriften i Selbu tok slutt mot slutten av 1800-tallet, overtok strikkingen som bygdas viktigste næringsvei. Handelsmannen Fredrik Birch sendte to par selbuvotter til industriutstillingen i Kristiania i 1883, og rundt 1890 begynte strikkingen for salg. Kjøpmenn tok imot votter i bytte mot andre varer og solgte dem videre.

Husflidscentralen skulle sikre jevn kvalitet. De beste mønstrene ble stensilert og sendt ut til produsentene, med krav til form, mål og vekt. I 1937 omsatte sentralen for 141 128 kroner, og i mellomkrigstiden betydde strikkingen like mye for økonomien i bygda som kvernsteinsdriften hadde gjort. Da skisporten ble populær i Norden og Mellom-Europa, ble selbuvotter en eksportvare til blant annet Danmark, Sverige, Frankrike, Sveits, Italia, Østerrike, USA og Canada.

Strikkemaskinene kom allerede rundt 1920, og fra slutten av 1960-årene gikk hjemmestrikkingen tilbake. I 2024 meldte lokalavisen Selbyggen at det var 25–30 faste strikkere som leverte til husflidscentralen.

Hvor finner du mønstre til selbuvotter?

Mønstre og strikkepakker selges av husflidsforretninger og garnprodusenter, og Selbu Husflidscentral selger både håndstrikkede votter og mønstre fra lokalene sine i den gamle prestegården ved Selbu kirke. Mange av de gamle mønstrene er også dokumentert i bøker om selbustrikking. Teknikken krever at du strikker med to tråder samtidig og holder jevn stramming, så en enkel vott med få farger og et lite mønster er en god start.

Vil du se de gamle originalene, har Selbu bygdemuseum en stor strikkeutstilling med rundt 350 gjenstander, fra slutten av 1800-tallet og fram til omkring år 2000. Selbuvotten har to kjente slektninger i norsk strikkehistorie: lusekofta fra Setesdal og den langt yngre mariusgenseren. Flere håndverkstradisjoner finner du under folkekunst.