Åkle: de vevde teppene i norsk tradisjon

I gamle bondehus lå det fineste teppet sjelden framme til daglig. Åkleet ble brettet ned i kista og tatt fram til jul, bryllup og gravferd, og mange av dem har derfor overlevd i flere hundre år, med fargene i behold.

Hva er et åkle?

Et åkle er et mønstret, vevd teppe som tradisjonelt ble lagt over sengen. Ordet kommer av norrønt áklæði, som betyr sengeteppe eller sengeklede, og det er brukt i norske kilder fra 1300-tallet. Ifølge Store norske leksikon er åklær vevd over store deler av landet siden middelalderen, og det har først og fremst vært kvinnenes arbeid.

Åkleet var mer enn et sengeteppe. Det ble hengt på veggen som pynt og for å holde på varmen, brukt som gardin og bordteppe, lagt over vogga og brukt som likklede eller over kista ved gravferd. Fra 1900-tallet ble det mer og mer et pyntetekstil til veggen. I Setesdal har åkleet egne navn: rugge i Bykle og Valle og brosse i Hylestad og Bygland.

Vevteknikkene: rutevev, krokbragd og skillbragd

Det som skiller åklærne fra hverandre, er først og fremst bindingen, altså måten trådene krysser hverandre på i veven. Den vanligste kombinasjonen er en bunn av ufarget lin, senere bomull, med mønster i farget ull.

Rutevev er den teknikken mange forbinder med åkle. Fordi mønsteret bygges opp farge for farge i innslaget, ligger den nær billedvev, og et stort ruteåkle kunne ta lang tid å veve. Krokbragd gir et svært tykt teppe, mens skillbragd ofte krever mange skaft og dobbeltvev to lag vev samtidig.

Mønstrene: roser, fugler og hjort

Åklemønstrene er ornamentale og flerfargede og spenner fra enkle striper til rike, sammensatte formspill. Åttebladrosen, fugler og hjort med lange horn bakover langs ryggen er motiver som går igjen over store områder, og noen motiver, som granatepler, er lånt fra tekstiler langt østfra. Mønstrene ble ofte gitt videre innenfor bygda og varierte fra sted til sted. I Selbu ble mønstre fra åklevev overført til strikkingen, og selburosen på votter og gensere er nettopp en åttebladrose. Det samme formspråket finner du igjen i rosemalingen og treskurden.

Bryllup, setra og kistebunnen

Åkleet hørte til de store anledningene. Sverresborg Trøndelag Folkemuseum forteller om åklær som ble gitt som bryllupsgave, brukt som festpynt og lagt over kista i gravferder. Resten av tiden lå de beskyttet i kister og ble arvet videre i generasjoner, og det er grunnen til at så mange er godt bevart. Mer om skikkene rundt bryllupet står i artikkelen om norske bryllupstradisjoner.

Åkleet var også et bruksteppe. Opplysninger samlet av Lom bygdamuseum på 1980-tallet forteller at åklær lå på sengen eller hang på veggen, og at de på setra ble brukt som tykt sengeteppe under pynteklærne, med det broderte eller heklede mellomverket brettet over slik at det var synlig.

Trøndelag og åkle-Berit

Trøndelag har en særlig rik åkletradisjon. Da åklær i Sør-Trøndelag ble registrert i 1998–2000, kom det inn rundt 6300 stykker, noen av dem helt tilbake fra 1700-tallet. Rundt overgangen fra 1700- til 1800-tallet hadde vevingen en ny oppblomstring i fylket.

Den mest kjente veversken er Berit Hilmo (1764–1859) fra Tydal. Hun var enke i over femti år og forsørget seg delvis med vevarbeid. Fra 1821 nummererte hun det hun vevde, og det siste kjente nummererte arbeidet er fra 1837 og har nummer 455, ifølge Store norske leksikon. I Tydal kalles dobbeltvevde åklær fortsatt Hilmo-åklær.

Hvor kan du se og lære åklevev?

Store samlinger finnes ved Norsk Folkemuseum, Sverresborg Trøndelag Folkemuseum og Nasjonalmuseet, og mange bygdemuseer har åklær fra sin egen bygd. På DigitaltMuseum kan du søke opp hundrevis av åklær og sammenligne teknikker og mønstre fra hele landet. Husflidslag og folkehøgskoler holder vevkurs. Flere tekstiltradisjoner, fra hardangersøm til strikking, finner du under folkekunst og folkemusikk.