Lusekofta fra Setesdal

Svart ull, små hvite prikker over hele kroppen og et broderi i sterke farger rundt halsen: lusekofta er kanskje det plagget utlendinger forbinder mest med Norge. Den begynte som arbeidsplagg for menn i Setesdal på 1800-tallet.

Hvorfor heter den lusekofte?

Navnet kommer fra mønsteret. «Lusene» er enkeltstående hvite masker strikket jevnt fordelt på en mørk bunn, slik at det ser ut som små prikker. Lusa er det minste elementet i mønsterstrikking, og det enkle grepet har fått uvanlig mange etterkommere i norske gensere.

Selve ordet lusekofte er ifølge Store norske leksikon ikke kjent i skrift før 1921, men det var trolig brukt muntlig lenge før. De første strikkede trøyene i Setesdal ble kalt bondingstrøye eller spitekupto, og i museumssamlingene møter du også dialektnavnene lusekufte og lusetrøye. Utenfor dalen kalles plagget ofte setesdalsgenser eller setesdalskofte.

Historien: fra Valle til verden

Lusekofta oppsto mest sannsynlig i Valle i Setesdal rundt 1840, i samme periode som mennene i dalen gikk over fra korte bukser til lange. Den svarte trøya med hvitt mønster ble en del av mannsdrakten. Opprinnelig var den en genser som ble trukket over hodet, og den var et rent mannsplagg.

Fra slutten av 1800-tallet fantes det strikkemaskiner i Setesdal, og det gjorde det mulig å lage langt flere trøyer. På 1920-tallet oppdaget turistene lusekofta, og den spredte seg langt utenfor dalen. Ifølge strikkeforskeren Annemor Sundbø viser et fotografi fra omkring 1935 den første kvinnen som brukte den tradisjonelle lusekofta, Jorunn Rysstad Fjermestad.

Senere kom nye bølger. Popgruppa a-ha brukte lusekofter på 1980-tallet, også ved kongelige anledninger, og Dale of Norway laget en variant med maskinbrodering som OL-genser til Calgary i 1988. SNL peker også på at mariusmønsteret tydelig henter inspirasjon fra lusekofta fra Setesdal.

Slik kjenner du igjen en tradisjonell lusekofte

En klassisk setesdalskofte er strikket i sauesvart ull med hvitt mønster. Mønsteret er bygget opp i felt:

Det hvite feltet nederst har en praktisk forklaring. Buksene i mannsdrakten dekket den nedre delen av trøya. Det som ikke synes, trengte ikke mønster, og hvit, ensfarget strikking gikk raskere. På nyere gensere er det hvite feltet ofte borte, og mønsteret eller svart vrangbord går helt ned.

Broderiet ved halsen er det som skiller en ekte setesdalskofte fra mange moderne lusegensere. Setesdalsmuseet har for eksempel en kufte med svart klede rundt halsen og framme på ermene, brodert med løyesaum. Noen kofter har et enklere broderi, andre er rikt brodert. Til setesdalsbunaden hører det også broderi ved håndleddene og sølv på ermer og bryst.

Lusekofta i dag

Lusekofta hører fortsatt til mannsbunaden fra Setesdal, og ifølge Setesdalsmuseet er kvinnedrakten fra dalen blant de få norske folkedraktene med en ubrutt brukstradisjon. Samtidig har mønsteret levd sitt eget liv i strikkeoppskrifter, fabrikkgensere og motekolleksjoner. «Lusekofte» brukes i dag ofte om alle gensere med lusemønster og bord, selv om de har lite til felles med originalen.

Den største samlingen av gamle strikkeplagg som knytter seg til historien, stammer fra Annemor Sundbø. Gjennom fabrikken Torridal Tweed i Kristiansand fikk hun hånd om store mengder kasserte strikkeplagg som skulle resirkuleres, og en stor del av samlingen er nå hos Setesdalsmuseet på Rysstad. Boka hennes Lusekofta fra Setesdal (1998) er en grundig gjennomgang av plaggets historie.

Hvor finner du mønster til lusekofte?

Garnprodusenter og husflidsforretninger har egne oppskrifter på setesdalsgensere og lusekofter, både i tradisjonelle farger og moderne varianter. Vil du strikke en kofte som ligger nær originalen, er det lurt å studere gamle plagg i museenes samlinger på DigitaltMuseum og bøkene til Annemor Sundbø før du velger oppskrift. Broderiet ved halsen syr du for hånd etter at kofta er strikket, og mange husflidslag holder kurs i både mønsterstrikking og bunadbroderi.

Lusekofta hører hjemme i samme familie som selbuvottene fra Trøndelag og den langt yngre mariusgenseren. Flere tradisjoner finner du under folkekunst.