Treskurd og karveskurd: norsk treskjæringstradisjon

Dragehoder på Osebergfunnet, slyngede dyr i stavkirkeportalene, krøllete akantus på altertavlene i Gudbrandsdalen og stramme stjernerosetter på kister og skrin: treskurden går som en rød tråd gjennom norsk kunsthistorie. Den enkleste formen, karveskurden, krever bare en skarp kniv, en passer og en linjal.

Hva er treskurd?

Treskurd er kunsten å skjære figurer og ornamenter i tre. Store norske leksikon skiller mellom to hovedmåter å arbeide på. I karveskurd skjæres motivet ned i flaten med V-formede snitt, og mønstrene bygger på sirkler og rette linjer. I flatskurd fjernes treet rundt motivet, slik at formene løfter seg fra bakgrunnen. Mellom disse ytterpunktene finnes alt fra lave relieffer til frittstående figurer.

Fra Oseberg til stavkirkeportalene

Treskurden er et av de eldste håndverkene i landet. Det eldste kjente norske funnet med karveskurd er et smykkeskrin fra omkring år 300. Det første store høydepunktet kom på 800-tallet, og Osebergfunnet er det fremste vitnesbyrdet: vognen, sledene og de fem utskårne dyrehodestolpene er blant de viktigste kildene til vikingtidens dyreornamentikk. Les mer om funnet i artikkelen om vikingskipene.

I middelalderen fikk skjærerne nye oppgaver i kirkene. Portalene i stavkirkene er fylt med drager og ranker som griper inn i hverandre. Den mest berømte er nordportalen på Urnes stavkirke fra rundt 1070, som har gitt navn til urnesstilen, den siste av vikingtidens dyrestiler. Også verdslige bygninger som loft og stabbur fikk skårne stolper og dørkarmer.

Akantusskurd: Gudbrandsdalens store tradisjon

Akantus er en middelhavsplante med flikete blader som har vært brukt som ornament siden antikken. I Norge ble motivet populært fra 1600-tallet, både i treskurd og rosemaling. Ifølge SNL er prekestolen og altertavlen i Vår Frelsers kirke i Oslo, i dag Oslo domkirke, et tidlig og omfattende akantusarbeid, skåret i 1699 av en ukjent nederlandsk kunstner.

Det var likevel i Gudbrandsdalen at akantusen blomstret rikest. Allerede i 1680-årene fikk Ringebu stavkirke en altertavle med akantus, og på 1700-tallet tok selvlærte bygdekunstnere som Kristen Listad og Jakob Klukstad tradisjonen videre.

Jakob Klukstad og krillskurden

Jakob Klukstad (1705–1773) fra Lom regnes blant de største navnene i norsk folkekunst. Han utviklet det som kalles krillskurd eller krullskurd: sammenhengende, bølgende akantusranker som fyller hele flater. Ornamentikken hans er virtuos, mens figurene er enklere. I Lesja kirke kan du følge utviklingen hans gjennom rundt 20 år, fra prekestolen han skar til den gamle stavkirken i 1745, til altertavlen som historikeren Arnfinn Engen daterer til 1766. Klukstad arbeidet også i kirkene i Skjåk og Heidal og i Kors kirke i Romsdal, og han preget yngre skjærere som Eistein Guttormsson Kjørn og Ola Rasmussen Skjåk. Mer om ham står hos Store norske leksikon.

Tradisjonen fortsatte langt utover 1700-tallet. I Lom stavkirke er akantusen på prekestolen og korbuen skåret av Jakob Sæterdalen fra Vågå på 1790-tallet.

Drageslyng og dragestil på 1800-tallet

På 1800-tallet ble treskurden både turistvare og nasjonalt symbol. Ole Olsen Moene (1839–1908) fra Oppdal skar drikkekar og pyntegjenstander i bjørk med akantus og drageslyng, i en stram og nesten arkitektonisk stil. Det nyopprettede Kunstindustrimuseet i Kristiania kjøpte 32 av arbeidene hans i 1877–1878 som forbilder for undervisning.

Samtidig vokste dragestilen fram. Den hentet drager og slyngverk fra stavkirkeportalene og fra arkeologiske funn, og fikk sitt gjennombrudd i arkitekturen med Holm Munthe rundt 1880. Holmenkollen Turisthotell (1889–1890) og Frognerseteren (1891) er kjente eksempler. Hardangerkunstneren Lars Kinsarvik (1846–1925) tok stilen inn i møbler med dragehoder, sagamotiver og etter hvert farget skurd i grønt og blått. Han drev treskjærerskoler i Hardanger 1886–1889 og i Ørsta og Volda 1905–1917, og bidro sterkt til at faget ble tatt opp igjen i hele landet. Det utskårne dragehodet på mange hardingfeler hører til i samme formverden.

Karveskurd for nybegynnere

Karveskurd er en god inngang til treskjæring, fordi den krever lite utstyr og mønstrene kan konstrueres på papir. Seksbladede og åttebladede roser, stjerner, trekanter og rutemønstre er typiske motiver. Teknikken finnes over hele Europa, men i Norge har den vært særlig utbredt på Vestlandet og langs kysten. Navnet kommer av det tyske ordet Kerbschnitt.

Dette trenger du for å begynne:

• Et fjølstykke i et jevnt, kvistfritt treslag, for eksempel bjørk
• Blyant, viskelær, linjal og passer
• En skarp spikkekniv eller egen karvekniv, og gjerne et skråjern og et V-jern (geitfot) etter hvert

1. Tegn mønsteret rett på treet. Start med rette linjer og et enkelt rutenett før du går over til roser laget med passer.
2. Skjær først ned langs midtlinjene i hver trekant eller rille, med kniven loddrett eller svakt skrå.
3. Skjær deretter inn fra sidene på skrå mot bunnen av det første snittet, slik at en kileformet bit løsner.
4. Arbeid med fiberretningen der du kan, og ta heller to tynne snitt enn ett dypt.
5. Avslutt med å viske bort blyantstrekene. Mange lar treet stå ubehandlet, andre gir det olje.

Husflidslag, folkehøgskoler og museer holder jevnlig kurs i karveskurd og annen treskjæring, og NDLA har en enkel innføring for elever i design og håndverk. Vil du se de beste gamle arbeidene, er kirkene i Gudbrandsdalen, Norsk Folkemuseum og søket på DigitaltMuseum gode steder å begynne. Flere håndverkstradisjoner finner du under folkekunst og folkemusikk.