Rosemaling: historien, stilene og hvordan du kommer i gang

Blå roser på en rød kiste, en ølbolle med drikkevers rundt kanten, et helt rom der tak, vegger og skap er dekket av ranker. Rosemalingen var bygdenes egen dekorkunst i omtrent hundre år, og den lever videre på kurs, i museer og hos malere i både Norge og USA.

Hva er rosemaling?

Rosemaling er dekorativt maleri på tre, med stiliserte blomster, blader og ranker som hovedmotiv. Navnet kan villede: «rosa» i rosemalingen er sjelden en ekte rose, men en oppdiktet blomst bygget opp av penselstrøk. Selve ordet rosemaling ble først vanlig i norsk rundt 1890, ifølge Store norske leksikon.

Malingen ble brukt på nesten alt av treverk i et bondehus: kister, skap, senger, ølboller, ambarer, smørbytter, skrin, dører, veggpaneler og tak. Typiske motiver er akantusranker, rokokkoens C- og S-former (rocailler), blomster, initialer, årstall og drikkevers. Figurer og landskap forekommer, men er sjeldnere. Rosemalingen henger nært sammen med treskurden, og mange motiver ble først skåret i tre før de ble malt.

Historien: fra kirkekunst til bygdemalere

Røttene går til kirkene. På 1600-tallet ble kirkerom dekorert med bibelske scener, skriftfelt og rankemotiver, og bildene skulle formidle budskapet til folk som ikke kunne lese. Derfra spredte den dekorative malingen seg til bygdene.

Gjennombruddet i bondehjemmene kom rundt 1740. Før det hadde mange stuer åpent ildsted uten pipe, og sot gjorde det meningsløst å male vegger og tak. Med peis og pipe ble det mulig å dekorere rommene. Den store perioden varte fra omtrent 1740 til 1860, og det var særlig i dalførene på Østlandet og i Agder at tradisjonen ble sterk: Hallingdal, Telemark, Numedal, Setesdal og Vest-Agder.

Malerne sto som regel utenfor laugene i byene. Mange var bygdehåndverkere som reiste rundt og tok oppdrag fra gård til gård. Fra 1760-årene påvirket rokokkoen stilen mot lettere og mer elegante former. Det rikeste rokokkointeriøret i en norsk kirke finnes i Kongsberg kirke, innviet i 1761, og rokokkoformene ble omsatt til en friere bygdestil av malere som Peder Aadnes (1739–1792) fra Land. Ifølge SNL forente han rokokko og rosemaling, og regnskapsboka hans fra 1767–1787 viser oppdrag i kirker og gårdshus i Land, på Hadeland og i nabobygdene.

Utover på 1800-tallet ebbet tradisjonen ut i bygdene, og mange malere og håndverkere utvandret til Amerika. Der ble rosemalingen tatt vare på av norskamerikanere, og museet og folkekunstskolen Vesterheim i Decorah i Iowa ble et senter for faget. Siden 1967 har Vesterheim arrangert en nasjonal utstilling for norskamerikansk folkekunst, der rosemalere kan samle poeng fram mot museets gullmedalje. I Norge fulgte en ny interesse rundt 1900–1925, med mønsterbøker og kurs. I 1938 fikk Knut Hovden stipend for å samle og dokumentere gammel rosemaling i Rogaland til bruk i undervisning.

Stilene: Telemark, Hallingdal, Rogaland og de andre

Hver bygd fikk sitt eget formspråk, avhengig av hvilke malere som arbeidet der og hvilke forbilder de hadde. I dag skiller man gjerne mellom ni stiler, og Telemark, Hallingdal og Rogaland regnes ofte som de tre hovedstilene.

Telemarksrosemaling

Telemarksstilen er den mest kjente, og mange tenker på den når de hører ordet rosemaling. Den er rokokkopreget, asymmetrisk og rik på detaljer: en kraftig C-form er ryggraden, og blader og blomster slynger seg ut fra den i ulike retninger. Blomstene er frie fantasiformer, ikke botaniske kopier. Fargene legges ofte tynt, slik at bunnfargen skinner gjennom, og rødt og preussisk blått går igjen. De mest kjente mestrene er Olav Hansson, Thomas Luraas, Knut Mevasstaul og Hans Glittenberg. Telemark har også en egen bunadtradisjon med like sterk ornamentikk, som i beltestakken.

Hallingdalsrosemaling

Hallingstilen er strammere. Rosene og rankene er stiliserte og speilvendt om en midtakse, med få farger som spiller godt sammen. Bunnen er ofte rød, mørkegrønn eller blågrå, og stilen ble mye brukt på vegger og tak. SNL beskriver kontrastene i Hallingdal som dristigere enn i andre dalfører. Blant malerne er Truge Gunhildgard, Kitil Rygg, Herbrand Sata og sønnene hans, Niels og Embrik Bæra.

Rogalandsrosemaling

Rogalandsstilen, også kalt Ryfylkestilen, er symmetrisk og bruker et smalere fargeutvalg. Blomstene tar mer plass enn rankene: stiliserte roser, tulipaner og prestekrager med prikker og små dråpeformer rundt, ofte på svart, hvit eller blå bunn.

Kjente rosemalere

Mange av de gamle malerne er bare kjent gjennom verkene sine, men noen er godt dokumentert. Årstallene under er hentet fra Store norske leksikon og Norsk kunstnerleksikon.

Thomas Luraas er et godt eksempel på hvordan malerne arbeidet. Han gikk i lære hos Knut Skorberg, malte rom over hele Telemark og reiste fra slutten av 1820-årene hvert år til Hardanger og Midhordland for oppdrag. Tre av sønnene hans ble også rosemalere. Slike familier og læreforhold forklarer hvorfor stilene ble så lokale.

Farger og materialer før og nå

De gamle malerne laget mye av fargen selv. Pigmentene ble kjøpt som stenger og steiner eller hentet fra jord og mineraler i nærheten: jernholdig myrjord ga rustrødt, og kvarts kunne bli hvitt. Bindemiddelet var gjerne linolje, og noen drøyde ut kjøpt maling med mel. Importerte pigmenter var kostbare. Ved Heddal bygdetun forteller museet at preussisk blått, den dominerende fargen i Rambergstugo, den gang kostet det samme som 270 kilo oksekjøtt per liter.

I dag bruker de fleste enten oljemaling eller akrylmaling. Oljemaling er tradisjonell, gir myke overganger og tørker langsomt, slik at du kan rette opp underveis. Akryl tørker raskt, løses i vann og er vanlig på nybegynnerkurs. Treverket males med en bunnfarge som skal tørke helt før dekoren legges på.

Slik kommer du i gang med rosemaling

Rosemaling læres best med pensel i hånda og mange gjentakelser av de samme strøkene. Dette trenger du for å begynne:

• En enkel gjenstand i ubehandlet tre, for eksempel et fat, en skjærefjøl eller et lite skrin
• Flat pensel og rund pensel til strøkene, og en tynn konturpensel til detaljer
• Akryl- eller oljemaling i en bunnfarge og tre til fem dekorfarger
• Kritt eller blyant til å skissere, papir til å øve på og et fat til å blande på

1. Velg én stil og studer gamle arbeider, i museer, på DigitaltMuseum eller i bøker. Symmetriske stiler som Rogaland og Hallingdal er lettest å bygge opp for en nybegynner.
2. Mal bunnfargen på gjenstanden og la den tørke helt.
3. Øv på grunnstrøkene på papir: C-strøk, S-strøk og dråpestrøk. Hele dekoren er satt sammen av slike strøk.
4. Tegn hovedlinjene i motivet lett med kritt, gjerne en midtakse og én stor C- eller S-form å bygge rankene ut fra.
5. Bruk minst tre nyanser av samme farge: en hovedfarge og en mørkere og en lysere variant. Fyll penselen med hovedfargen, dypp spissen i den andre nyansen, og la fargene gli i hverandre i strøket.
6. Avslutt med konturer og fine detaljer med konturpenselen, i en mørkere eller lysere farge enn feltet under.

Rosemaling går ikke ut på å kopiere gamle arbeider strøk for strøk, men på å lære formspråket og så variere innenfor det. Mønsterbøker og ferdige mønstre finnes hos husflidsforretninger og i bøker om de enkelte stilene. Kurs holdes jevnlig av husflidslag, folkehøgskoler og museer. Telemark Museum har for eksempel hatt nybegynnerkurs i telemarksrosa med akrylmaling, og Norsk Kulturarv har en enkel innføring på nettstedet Kulturarvskolen.

Hvor kan du se rosemaling?

Den beste måten å forstå stilene på er å stå inne i et malt rom. Ved Heddal bygdetun i Notodden står Rambergstugo, malt av Olav Hansson på 1780-tallet med vegger, tak og møbler i rik telemarksdekor. På Hallingdal museum i Nesbyen har Embrik Bæra malt kammerset i Kolsrudstugu i sin egen hallingstil, og Nestegardsstugu med Kitil Ryggs maling står på Hol bygdemuseum. Norsk Folkemuseum på Bygdøy og Maihaugen på Lillehammer har også store samlinger av rosemalte kister, skap og ølboller.

Rosemalingen har slektninger i resten av folkekunsten. Den samme ornamentikken finner du i rosingen på hardingfela, i mønstrene på vevde åkler og i broderiene på mange bunader. Flere av håndverkstradisjonene er samlet under folkekunst og folkemusikk.