Hekseprosessene i Norge: trolldomssakene 1570–1700

Julaften 1617 slo et plutselig uvær inn over fiskeværene ved Vardø og Kiberg. Ti små båter gikk ned, og 40 fiskere omkom. Fire år senere sto ti kvinner fra de samme værene anklaget for å ha skapt uværet med Satans hjelp, og alle ble dømt til døden. Saken er et av de mørkeste kapitlene i norsk historie, og den var bare begynnelsen.

Hva var hekseprosessene?

Hekseprosessene, eller trolldomsprosessene som historikerne gjerne kaller dem, var rettssaker mot mennesker som ble anklaget for trolldom. I Norge pågikk de fra 1560-årene til rundt 1700, med en kjerneperiode mellom 1620 og 1665. Ifølge Store norske leksikon, der artikkelen er skrevet av historikerne Rune Blix Hagen (UiT) og Ellen Alm (NTNU), ble rundt 900 mennesker formelt anklaget for en eller annen form for trolldom ved norske domstoler. Over 50 menn og i overkant av 280 kvinner ble dømt til døden. De fleste ble brent på bål.

Tallet inkluderer saker fra Herjedalen, Jemtland og Båhuslen, som da hørte til Norge. Forfølgelsen i Norge var en del av en europeisk bølge: Ifølge Hagen fikk mellom 45 000 og 60 000 mennesker dødsdom for trolldom i Europa og Nord-Amerika, og rundt tre av fire var kvinner.

Lovene: fra klok kone til djevelpakt

Skillet mellom «svart» og «hvit» trolldom var avgjørende for straffen. Christian 4.s forordning fra 1617 om trollfolk og deres medvitere delte forbrytelsene i grader:

Christian 5.s Norske Lov fra 1687 videreførte at djevelpakt skulle straffes med bål. Mot slutten av perioden kom en egen kategori for «inbildede Konster», trolldom uten forbindelse til djevelen, som ga straffarbeid på livstid. Lovbestemmelsene ble ikke opphevet før i 1842, men domstolene hadde sluttet å bruke dem lenge før.

Mye av det som ble straffet, var vanlig folkemedisin og overtro: lesing over sår, bruk av salt og bønner, og ord som skulle verne eller skade. Grensen mellom en respektert klok kone og en anklaget trollkvinne kunne være tynn, og rykter i nabolaget veide tungt.

Hvorfor Finnmark ble hardest rammet

Ingen del av landet ble rammet som Finnmark. Fra 1593 til 1692 ble 138 personer anklaget for trolldom der, og 92 ble dømt til døden. Ved slutten av 1600-tallet bodde det bare rundt 3200 nordmenn og samer i Finnmark. Finnmark, Troms og Nordland sto til sammen for over 40 prosent av de kjente dødsdommene i Norge.

Forfølgelsen hadde ulikt ansikt i øst og vest. I Vest-Finnmark rammet den fortrinnsvis samiske menn, og samene utgjorde omtrent en femdel av sakene i Nord-Norge. I Øst-Finnmark var det kvinnene i fiskeværene langs Varangerfjorden som ble ofre. Her var det mange flere menn enn kvinner, og i forfølgelsesperiodene var alle kvinner sårbare for mistanke.

Lensherren John Cunningham, en skotte i dansk-norsk tjeneste, overtok Vardøhus i 1619. Historikere mener at han trolig brakte med seg den lærde frykten for djevelpakt fra hjemlandet. Mens folk flest lenge hadde fryktet skadetrolldom fra enkeltpersoner, handlet de nye sakene om sammensvergelser med Satan.

Uværet julaften 1617 og dommene i 1621

Fra 11. januar til 28. april 1621 dømte retten i Vardø ti kystkvinner til døden. Ifølge rettsprotokollene skulle kvinnene ha slått tre knuter på en fiskesnøre, lest forbannelser over dem, spyttet på knutene og så løst dem opp. Da reiste havet seg, og folk omkom. Rune Blix Hagen har beskrevet hvordan en slik masseprosess mot kvinner var helt ny i Norge.

Sakene ble kjedeprosesser: Under press og tortur nevnte de anklagede andre kvinner som skulle ha vært med, og de ble i sin tur trukket inn. Nye kjedeprosesser fulgte på 1650-tallet og vinteren 1662–63.

Vinteren 1662–63

Den verste enkeltperioden kom 41 år etter de første dommene. På noen få måneder vinteren 1662–63 ble rundt 30 kvinner stilt for retten i Vardø. Minst 18 ble brent, og flere døde av tortur før dommen falt. Blant de anklagede var også barn. Tolv år gamle Mari Olsdatter fra Vadsø tilsto at hun hadde vært med Satan på fjellet Domen ved Vardø på sankthans i 1662. I motsetning til mange andre slapp hun dødsstraff.

Domen er i folketradisjonen kjent som stedet der heksene møtte djevelen. Fjellet er i dag et stoppested på Nasjonal turistveg Varanger, med utsikt over byen.

Vannprøven og torturen

Vannprøven var en eldgammel gudsdom: Den anklagede ble bundet og kastet i sjøen. Fløt vedkommende, ble det tatt som bevis på skyld, fordi vannet «avviste» trollfolk. I Finnmark gjennomgikk minst 30 personer, både norske kystkvinner og enkelte samiske menn, vannprøven. Ingen besto den, og alle fikk dødsdom. Tilståelsene om Satan og heksemøter kom gjerne etter sterkt psykisk press og brutal tortur.

Kjente saker utenfor Finnmark

• Anne Pedersdotter, Bergen 1590. Enken etter presten og humanisten Absalon Pederssøn Beyer ble anklaget første gang i 1575, men frikjent av lagretten. Etter 15 år med rykter ble hun tiltalt på nytt og brent på Galgebakken i Bergen 7. april 1590.
• Lisbet Nypan, Trøndelag 1670. Hun var en klok kone som brukte salt og bønner for å hjelpe folk. Hun nektet for at hun hadde gjort noe ondt, men ble brent ved Trondheim høsten 1670. Ektemannen ble halshogd samme år.
• Johanne Nielsdatter, Kvæfjord 1695. Hun ble anklaget for å ha voldt fire menns død på havet med værtrolldom og fikk i november 1695 den siste kjente dødsdommen for trolldom i Norge.

Den aller eldste kjente norske trolldomssaken er langt eldre: Ragnhild Tregagås i Bergen ble i 1324–25 dømt til faste på vann og brød og til pilegrimsreise.

Hvordan forfølgelsen tok slutt

Etter 1700 ble sakene færre og straffene mildere. De siste alvorlige sakene gjaldt Marit Pedersdatter i Leksvik i 1711–12 og Birgitte Halvorsdatter i Aurdal i 1715, som begge ble dømt til straffarbeid på livstid. Dommerne sluttet gradvis å bruke trolldomsparagrafene, selv om de formelt gjaldt helt til 1842. Tanken om trolldom levde likevel videre i norsk folketro og i sagn om trollkjerringer, svartebøker og fjell der heksene skulle samles.

Steilneset minnested i Vardø

På Steilneset, retterstedet i Vardø der bålene brant, står i dag et nasjonalt minnesmerke over de 91 menneskene, 77 kvinner og 14 menn, som ble dømt til døden i trolldomsprosessene i Finnmark. Minnestedet ble bygget av Nasjonale turistveger og åpnet av dronning Sonja 23. juni 2011.

Anlegget har to deler. Den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor tegnet en lang minnehall der hvert offer har sitt eget lite vindu med en lyspære. Ved hvert vindu henger en tekst om personen, med navn, anklage, tilståelse og dom, skrevet av historikeren Liv Helene Willumsen på grunnlag av rettsprotokollene. I en glasspaviljong står kunstneren Louise Bourgeois' installasjon The Damned, the Possessed and the Beloved: en stol med flammer, omgitt av speil. Les mer om anlegget hos Nasjonale turistveger.

Vil du forstå troen som lå bak frykten, finner du mer om vesenene og varslene i Folketro og eventyr.