Vardøger: når noen kommer før de kommer

Ytterdøra går, det knirker i trappa, og noen kremter i gangen. Du går ut for å ta imot – men det er ingen der. Et kvarter senere kommer den du ventet, med de samme lydene. I Norge har dette et eget navn: vardøger.

Hva er en vardøger?

Vardøger er i norsk folketro en varslende ånd som man hører, og sjeldnere ser, før mennesket den hører til, selv kommer. Oftest merkes den som helt vanlige lyder: en dør som knirker, støy i trappa eller skritt. Andre ganger hører man lyder som er typiske for nettopp den personen, som en bestemt hoste.

Vardøgeren kan også forstås som en slags skytsengel, en vernende følgeånd som går foran mennesket. Sagn om vardøger finnes fra hele landet, og ifølge Store norske leksikon er troen fortsatt levende blant noen i dag. Selve ordet er norsk, men lignende forestillinger finnes i nabolandene.

Ordet vardøger og de andre navnene

Ifølge Bokmålsordboka er vardøger i slekt med vord, av norrønt vǫrðr. Vord forklares i ordboka som et gjenferd eller en fylgje, vardøger eller skytsånd – «hvert menneskes vord». Det samme ordet finnes i gardvord, gårdens vernevette, som er en av forløperne til nissen.

Navnene varierer med dialekten. I folkeminnearkivene dukker det opp vardøger, vardogl, fylgje, framfaring, førefar og vord. Felles er tanken om noe som følger mennesket, og som kan komme i forveien.

Fylgje og hamingja – vardøgerens slektninger

Vardøgeren hører til en gammel familie av forestillinger om følgeånder. De viktigste er fylgja og hamingja, kjent fra sagalitteraturen.

Fylgja var en personifisering av et menneskes makt. Det var farlig å gå mot en mektig manns fylgje, og ens egen fylgje kunne advare mot det. Den som skulle ut på en vanskelig ferd, kunne ta med seg en annen manns fylgje som usynlig hjelper. På nyislandsk betyr fylgja også etterbyrd: Man tenkte seg at den representerte barnets fylgje, og ble den ødelagt, ville barnet bli uten. Store norske leksikon oppsummerer det slik at troen på vardøger i fylgjeforestillingen er gått sammen med ideer om hamskifte – at sjelen kan ta en annen skikkelse. Samme tankegang ligger bak forestillingene om varulv og hamskifte.

Vardøger i andre land

Det norske ordet har ingen direkte parallell, men fenomenet har det.

• Sverige: Ordet vardøger brukes ikke, men det finnes forestillinger om mennesker som «kommer før de kommer».
• Finland: Etiäinen er en ånd eller dobbeltgjenger som kommer før en person og gjør de samme tingene som personen senere vil gjøre.
• Island: Fylgja kan bety ånden til en avdød som går foran et menneske av samme slekt.
• Irland: Fetch brukes om et lignende fenomen, men er oftere knyttet til varsel om sykdom eller død.

Forskjellen er verdt å merke seg. Slik vardøgeren beskrives i norske kilder, er den først og fremst et hverdagslig forvarsel om at noen er på vei. Dødsvarslene i norsk folketro kom heller fra ugleskrik, ravner som skrek over huset, eller draugen.

Innsamlingene: vardøger i arkivene

Vardøgeren er en av få forestillinger fra folketroen som har vært samlet inn i stor skala i moderne tid. Norsk etnologisk gransking samlet i 1960 inn svar på spørrelisten «Attergangar og vardøger», og i 1966 gjorde NRK-programmet Nitimen en innsamling av vardøgerfortellinger på vegne av Norsk Folkeminnesamling. Svarene ligger i dag i arkivene, sammen med eldre sagn om varsler og gjengangere (Universitetet i Bergen).

I 1987 ga botanikeren Georg Hygen ut boka Vardøger – vårt paranormale nasjonalfenomen. Hygen var professor ved Norges landbrukshøgskole, men engasjerte seg også sterkt i parapsykologi og ledet Norsk parapsykologisk selskap i to perioder. Han mente at også slike fenomener burde undersøkes objektivt. Tittelen sier noe om hvor norsk fenomenet oppleves.

Hvordan kan vardøger forklares?

I folketroen var forklaringen enkel: Følgeånden gikk i forveien, og det var den man hørte. Det finnes ingen vitenskapelig dokumentasjon av vardøger som et eget fenomen, og de vanlige forklaringene er hverdagslige. Hus knirker og dører slår, og den som venter på noen, tolker lettere en tilfeldig lyd som et tegn på at vedkommende er på vei. Når personen så kommer kort etter, huskes sammenfallet, mens alle gangene lyden ikke ble fulgt av noe, blir glemt.

At forklaringen er psykologisk, gjør ikke fortellingene mindre interessante. Vardøgeren viser hvordan folketroen ga navn til en opplevelse mange kjenner igjen, og ordet er et av de få fra norsk folketro som fortsatt brukes om noe folk mener å ha opplevd selv.