Bergtatt: å bli tatt inn i berget

En gjeterjente kom ikke hjem fra skogen. Folk lette, og til slutt ble det ringt med kirkeklokkene. I norsk folketro var forklaringen klar når noen forsvant uten spor: Hun var bergtatt.

Hva betyr bergtatt?

Å bli bergtatt betyr i folketroen å bli lokket eller tvunget inn i berget av de underjordiske. Den som ble tatt, var bergtatt eller innkvervd. Forestillingen er kjent fra sagn, eventyr og folkeviser, og den hører tett sammen med troen på huldra og huldrefolket, som bodde i hauger, berg og skog like ved menneskene.

I dag brukes ordet mest i overført betydning. Bokmålsordboka forklarer bergta som «forhekse» eller «fortrylle», med eksempelet «musikken bergtok henne». Den som er bergtatt av et landskap eller en melodi, er altså fanget på samme måte som den gamle gjeterjenta – bare frivillig og uten fare.

Slik ble folk bergtatt

Ifølge Store norske leksikon var de vanligste formene i sagnene at et menneske ble tvunget inn i berget med trolldom, eller fulgte med en «tussefrier», en frier fra de underjordiske. Huldra kunne lokke sultne gjetere med mat og friste unge gutter og jenter med giftermål med en vakker huldremann eller huldrejente. Den som lot seg friste, ble som regel bergtatt.

Ikke alle var like utsatt. Menn var mest sårbare ute i utmarka, mens kvinner kunne bli tatt like utenfor husene på gården. Aller farligst var overgangene i livet: kvinner som nettopp hadde født og ikke fått døpt barnet, og par som snart skulle gifte seg.

Ikke smak på maten

En regel går igjen: Den som var i berget, måtte ikke smake maten der. Å spise eller drikke de underjordiskes mat var å bli en av dem. I balladen om Liti Kjersti får hun en drikk som får henne til å glemme livet hun hadde blant menneskene, og da er hun tapt for godt.

Kirkeklokker og leting: å ringe noen ut av berget

Når noen var borte, lette bygda. Hjalp ikke det, var det kirkens tur. Folketroen sa at den bergtatte kunne ringes ut med kirkeklokker, og at klangen kunne løse grepet de underjordiske hadde. Også «Jesu navn» og fadervår ble regnet som vern.

Et konkret eksempel er fra Vestre Ådal på Ringerike i juli 1720. Den 15 år gamle gjeterjenta Astrid Olsdatter Elsrud forsvant fra Skarrud gård. Da hun kom tilbake, fortalte hun at hun hadde hørt vakker musikk og blitt ført inn i fjellet, der et helt huldrefolk med prest og prestekone forsøkte å få henne til å spise, drikke og bli – med fine klær og tilbud om giftermål. Hun nektet alt. Ifølge fortellingen ble hun sluppet ut gjennom den samme døra da klokkene ringte, og satt ned på en grønn flekk i nærheten av gården. Hun var borte i nesten et døgn og lå syk i åtte dager etterpå. Saken ble tatt opp i et forhør hos fogden, og beretningen ble senere trykt og solgt.

Ikke alle kom like godt fra det. De som slapp ut, kunne ifølge folketroen miste forstanden, bli «tullete» eller alvorlig syke. Og i balladen om Margit Hjukse nekter presten henne både kirkeklokker og vigd jord, fordi hun gikk inn i berget av fri vilje.

Hvordan ble bergtaking forklart?

Forskere har pekt på at grunnlaget for mange slike fortellinger kan ha vært psykiske tilstander hos dem som mente de var bergtatt, for eksempel hallusinasjoner eller bevisstløshet. Opplevelsene ble så tolket og fortalt videre i lys av de tradisjonelle forestillingene om huldrefolket. Bergtaking ga også et språk for det som var vanskelig å forklare: at et menneske forsvant i skogen, eller kom tilbake forandret.

Bergtatt i folkeviser, musikk og litteratur

Bergtakingen spiller en stor rolle i middelalderens ballader og i de såkalte trollvisene, folkeviser om menneskers møte med troll, jutuler, bergkonger, alvefolk og havfruer. Motivet ble senere tatt opp av komponister og diktere.

I Den bergtekne brukte Grieg bare de seks første av de tolv strofene i Landstads tekst, og den sparsomme besetningen passer til folkevisens knappe form. Ved uroppføringen i København dirigerte Grieg selv, med Thorvald Lammers som solist. Les mer om trollene i berget i artikkelen om troll i norsk folketro, og om de underjordiske som sto bak bergtakingen, i artikkelen om vetter, tusser og underjordiske.

Bergtaking hører også hjemme i norsk folkemusikk på en annen måte: Mange slåtter skulle være lært av huldrefolket, og fortellingene om huldrelokk og huldreslått forklarte hvorfor noen melodier grep folk så sterkt. Oversikten over alle vesenene finner du i artikkelen om norsk folketro.