Matpakka: historien om den norske matpakken

To–fire brødskiver med pålegg, mellomleggspapir mellom skivene og en matboks eller et ark matpapir rundt: matpakka er så vanlig i Norge at få tenker over den. Den har likevel en tydelig historie, med en skolelege i Oslo, et fattig bygdesamfunn i Sigdal og flere tiår med politikk om hva barn skal spise på skolen.

Hva er en matpakke?

Store norske leksikon beskriver matpakka som et kaldt måltid, oftest brødskiver med pålegg, pakket i papir eller i en boks og ment for å spises utenfor hjemmet. En typisk norsk matpakke består av to til fire skiver grovbrød med ost, skinke, leverpostei, kaviar eller makrell i tomat, gjerne med frukt eller grønnsaker ved siden av. Brunost er en klassiker, særlig fordi den tåler å ligge i sekken i noen timer.

Matpakka er fortsatt i full bruk. Ifølge leksikonet spiser rundt fire av ti voksne hjemmelaget matpakke på jobb eller skole tre eller flere dager i uka, og for de fleste skolebarn er den en nesten daglig vane. Ordet var også med i toppen da NRK-seerne kåret nasjonalordet i 2004, der dugnad vant knepent.

Fra grøt til brødskiver

Matpakka er yngre enn mange tror. I det gamle bondesamfunnet var grøt og velling vanlig hverdagsmat, og folk som skulle langt hjemmefra, tok med seg niste. Ifølge Store norske leksikon var det først på begynnelsen av 1900-tallet at brødmat erstattet grøt og velling som det vanlige måltidet midt på dagen. Bokser av aluminium og blikk var kjent i første halvdel av 1900-tallet, og på 1960-tallet tok plastboksene over.

Oslofrokosten og Carl Schiøtz

Fra 1880-årene fikk skolebarn enkelte steder servert middag på skolen. Skolelegen Carl Schiøtz mente at en næringsrik frokost passet bedre for barnas helse og skolearbeid enn et middagsmåltid, og i 1929 startet den såkalte oslofrokosten ved noen skoler i Oslo. I 1935 omfattet den alle elevene i byen.

Kombinasjonen av grovbrød, melk, frukt og tran var tidens beste ernæringskunnskap satt ut i praksis. Ifølge Store norske leksikon fikk 44 prosent av skolebarna i byene oslofrokost i 1951, mot bare 5 prosent på landet.

Sigdalsfrokosten: matpakka tar over

Å servere frokost på skolen krevde kjøkken, personale og penger, og det hadde mange bygdeskoler ikke. Midt på 1930-tallet kom en løsning fra Sigdal i Buskerud: Elevene tok med seg brødmaten hjemmefra, mens skolen sørget for melk, tran, frukt og grønnsaker. Ordningen ble kalt sigdalsfrokosten, og ifølge Opplysningskontoret for meieriprodukter var det distriktslege O. L. Lien som sto bak.

Modellen spredte seg raskt. Ifølge Store norske leksikon erstattet den oslofrokosten i Oslo fra 1963, og fra rundt 1980 var det hjemmesmurte matpakka som gjaldt i norske skoler. Mange skoler har beholdt skolemelk-ordningen, der elevene kan abonnere på melk til matpakka.

Skolematdebatten

Spørsmålet om skolen skal servere mat, har aldri helt forsvunnet. Tilhengerne av et felles skolemåltid peker på at ikke alle barn har med seg en god matpakke, og at et måltid på skolen kan jevne ut sosiale forskjeller. Motstanderne trekker fram kostnadene, og at matpakka gir familiene frihet og fungerer godt for de fleste.

28. november 2024 vedtok Stortinget, med flertall fra SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG og Rødt, at regjeringen skal legge fram en plan for et daglig, sunt og enkelt skolemåltid for alle elever i grunnskolen, med en opptrappingsplan i statsbudsjettet for 2026. Selve vedtaket gjaldt altså en plan, ikke en ferdig ordning: hvordan og hvor raskt skolemåltidet faktisk innføres, avgjøres i de årlige budsjettene og er fortsatt et politisk spørsmål.

Matpakka utenfor skolen

Matpakka følger nordmenn hele livet: på jobb, på skitur og i fjellet. Den hører like mye til friluftslivet som til skolen, sammen med termos, appelsin og kvikklunsj. Mange arbeidsplasser har kantine, men matpakka har holdt stand som et rimelig og enkelt alternativ. Om du vil lese om andre hverdagsvaner på bordet, fra fredagstaco til pølse i lompe, står de i artikkelen om moderne norske mattradisjoner. Flere sider om vanene som preger norsk hverdagsliv finner du under norsk hverdagskultur.