Allemannsretten: dette har du lov til i naturen

I Norge kan du gå på tur, slå opp teltet og plukke blåbær på andres grunn uten å spørre om lov. Allemannsretten er en gammel sedvane som ble skrevet inn i friluftsloven i 1957, og den gjelder alle som oppholder seg i landet, også turister. Friheten har likevel klare grenser, og de fleste av dem handler om hvor du er og hvordan du oppfører deg.

Hva er allemannsretten?

Allemannsretten er retten alle har til å bruke naturen, uansett hvem som eier grunnen. Den består av tre deler:

• Ferdselsretten: å gå til fots og på ski, og på visse vilkår sykle og ri.
• Oppholdsretten: å raste, bade, telte og overnatte.
• Høstingsretten: å plukke ville bær, sopp og blomster og fiske i sjøen.

Reglene står i friluftsloven, lov om friluftslivet av 28. juni 1957. Lovens formål er å sikre allmennhetens rett til ferdsel og opphold i naturen, slik at friluftsliv kan drives som en helsefremmende og miljøvennlig fritidsaktivitet. Grunnregelen i § 11 er at du skal opptre hensynsfullt og varsomt, og ikke etterlate deg stedet i en tilstand som er skjemmende eller kan gjøre skade.

Innmark og utmark: det viktigste skillet

Nesten alt i allemannsretten avhenger av om du er i innmark eller utmark. Friluftsloven § 1 a regner som innmark gårdsplass, hustomt, dyrket mark, eng og kulturbeite, og andre områder der det ville være urimelig plagsomt for eieren om folk ferdes der. Også små udyrkede flekker inne i dyrket mark eller innenfor samme gjerde regnes som innmark. Utmark er resten: skog, myr, fjell, strand og annen udyrket mark.

Telting: 150 meter og to døgn

Du kan sette opp telt i utmark, men friluftsloven § 9 setter to grenser. Teltet skal ikke stå så nær et bebodd hus eller en hytte at det forstyrrer dem som bor der, og i alle fall ikke nærmere enn 150 meter. Avstandsregelen gjelder ikke på plasser som er tilrettelagt for telting.

Du kan bli liggende i to døgn på samme sted uten å spørre grunneieren. Vil du bli lenger, trenger du samtykke, med ett unntak: På høyfjellet og i områder langt fra bebyggelse kan du bli lenger, så lenge oppholdet ikke gjør nevneverdig skade eller er til ulempe. Teltet må heller ikke settes slik at det skader ungskog eller plantefelt. Det samme gjelder hengekøye og overnatting under åpen himmel.

Bål: forbudt 15. april–15. september

Bålregelen står ikke i friluftsloven, men i forskrift om brannforebygging § 3. Fra 15. april til 15. september er det forbudt å gjøre opp ild i eller i nærheten av skog og annen utmark. Det er likevel lov hvis kommunen har gitt tillatelse, eller hvis det er åpenbart at brann ikke kan oppstå. Miljødirektoratet nevner som eksempler strand, snø og kraftig regn.

Fra 16. september til 14. april er bål i utmark en del av allemannsretten, men forsiktighetsplikten gjelder hele året. Bruk etablerte bålplasser, unngå bart fjell som kan sprekke, brenn bare tørrkvist og annet verdiløst virke, og slokk bålet helt før du går. Når det er svært tørt, kan kommunen innføre totalforbud når som helst i året. Det gjelder også det tradisjonelle bålet på sankthansaften, som faller midt i forbudsperioden.

Bær, sopp og multer

I utmark kan du plukke og ta med deg ville bær, sopp, blomster og planter, og røtter av ville urter, så lenge du gjør det hensynsfullt. Ville nøtter kan du spise på stedet. Noen planter er fredet, og da gjelder fredningen foran allemannsretten.

Multer er et unntak. I Nordland, Troms og Finnmark kan grunneieren forby plukking på multebærland, og da må du holde deg unna med bøtta. Du kan likevel alltid spise multer på stedet. I resten av landet er multer ville bær som alle andre. Hva du kan lage av dem, står i oppskriften på multekrem.

Bading, sykling, hund og fiske

Barn under 16 år kan ifølge Miljødirektoratet fiske gratis etter innlandsfisk fra 1. januar til 20. august, men ikke i vassdrag med laks, sjøørret eller sjørøye. Regler for elsykkel og annen motorferdsel står i motorferdselsregelverket, ikke i friluftsloven, og kommunen kan ha egne bestemmelser.

Historien: fra sedvane til lov

Ifølge Store norske leksikon er allemannsretten opprinnelig uskreven sedvanerett, som bare kom til uttrykk i spredte bestemmelser i de gamle norske lovene og senere i lovgivningen fra dansketiden. På 1800-tallet utviklet domstolene en lære om såkalt uskyldig bruk av andres grunn. Friluftsloven av 1957 samlet det meste i én lov, og den ble revidert i 1996. Sverige og Finland har lignende regler, men der er de i hovedsak fortsatt ulovfestet.

Det er dette som gjør norsk friluftsliv så tilgjengelig. Du trenger ikke tillatelse for å gå inn i skogen eller over fjellet, og en grunneier kan ikke sette opp skilt som forbyr ferdsel som loven tillater. Retten forutsetter at alle tar ansvar: rydd etter deg, lukk grinder, hold avstand til beitedyr og setre, og la naturen se ut som da du kom. Flere sider om norske vaner og verdier finner du under norsk hverdagskultur.