Seterdrift: livet på setra

Hver sommer i hundrevis av år flyttet dyr og folk fra gården til fjellet eller skogen. Der lå setra, med enkle hus, fjøs og beite, og der bodde budeia fra forsommeren til høsten og gjorde melk om til smør og ost. Seterdriften er i dag liten, men den lever, og siden 2024 står den på UNESCOs liste over immateriell kulturarv.

Hva er en seter?

En seter er et beiteområde med hus for folk og dyr som brukes i beitesesongen, ofte et godt stykke fra gården. Ordningen kalles seterdrift, setring eller seterbruk. På Vestlandet, i Agder og i Telemark heter det ofte støl og stølsdrift, og andre steder brukes også ordet sel.

Bakgrunnen er enkel. Norge har lite dyrket mark, og innmarka rundt gården trengtes til å produsere vinterfôr. Ifølge Store norske leksikon kunne dyrene om sommeren finne næring selv i utmarka, mens graset hjemme fikk vokse til slått. Melken som ble produsert på setra, ble gjort om til produkter som kunne lagres. Seterdrift er svært gammel og går trolig tilbake til forhistorisk tid. Allerede de norske lovene i middelalderen hadde egne regler for den.

Ulike typer setre

Seterdriften har aldri vært lik over hele landet. Avstand, terreng og hvor mye mark gården hadde, avgjorde hvordan den ble organisert.

Seterhusene var som regel enkle. Ifølge Store norske leksikon hadde de fleste to rom: ett til å bo i og et melkerom mot nord, der det holdt seg kjølig. På større setre kunne det være tre rom med ildsted i midten. Til setra hørte også fjøs, og ofte egne hus for geit og sau.

Budeia og dagene på setra

Den sentrale personen var budeia, som regel kona eller den eldste datteren på gården. Hun melket kyr og geiter to ganger om dagen, kjernet smør, ystet ost, bar vann og vasket alt utstyret som ble brukt til melken.

For å samle dyrene brukte budeiene lokk: sang og rop som dyrene kjente igjen, ofte på lang avstand. Hver budeie hadde gjerne sitt eget lokk. Kulokkene er de mest kunstferdige, med høye rop og slyngede toner, og noen steder ble det også brukt lur og bukkehorn. I dag er kulokk en del av repertoaret til mange folkesangere, og mer om tradisjonen finner du i artikkelen om norsk folkemusikk.

Seterprodukter: smør, ost, rømme og prim

Hele poenget med setra var å gjøre sommerens melk om til mat som tålte å lagres. Smør og ost var hovedproduktene, og de ble fraktet hjem jevnlig, enten til eget forråd på stabburet eller for salg.

• Smør ble kjernet av fløten og var en viktig handelsvare.
• Ost ble ystet av melken, i mange varianter fra region til region.
• Rømme og annen syrnet melk ga grunnlaget for festmat som rømmegrøt.
• Prim og mysost ble laget ved å koke inn mysen som ble til overs etter ystingen.

Mysosten har en kjent seterhistorie. Ifølge Store norske leksikon utviklet budeia Anne Solbrå, senere gift Hov, en ny og fetere primost i Gudbrandsdalen på 1860-tallet. Den hører med til forhistorien for dagens brunost.

Fra 52 000 setre til under 900

Seterdriften nådde sitt høydepunkt rundt 1840. Deretter gikk den gradvis tilbake, og nedgangen skjøt fart etter 1900. Mekanisering, nye driftsformer i landbruket og bedre veier gjorde de gamle arbeidsmåtene overflødige mange steder.

Over halvparten av setrene som fortsatt er i drift, ligger i Innlandet, særlig i Valdres og andre deler av det tidligere Oppland. Mange flere seterhus står igjen, men brukes på andre måter. En registrering av 1689 setre i perioden 2009–2015 viste at rundt 60 prosent ble brukt til fritidsformål, 29 prosent til slått eller beite, og bare 4 prosent hadde melkeproduksjon. I dag hentes melken som regel med tankbil, og bare et fåtall setre foredler den på stedet.

Seterkulturen på UNESCOs liste

Den 4. desember 2024 ble norsk og svensk seterkultur skrevet inn på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Nominasjonen var felles for de to landene, og i Sverige heter tradisjonen fäbodbruk. Den engelske tittelen viser hva som er vernet: kunnskapen og praksisen knyttet til beiting i utmark og håndverksmessig matproduksjon på setra. Arbeidet ble drevet fram av organisasjonen Norsk Seterkultur og den svenske søsterorganisasjonen, og startet i 2018.

Innskrivingen verner ikke bestemte setre eller bygninger. Det er kunnskapen og praksisen som er anerkjent, og landene forplikter seg til å arbeide for at den blir ført videre.

Huldra og setra

Setra lå i utmarka, og utmarka var i folketroen de underjordiskes område. Når folk kom til setra om sommeren, skulle de be huldrefolket om lov til å være der. Budeia skulle søle litt melk på fjøsgolvet, så de underjordiske også fikk mat, og noen steder satte man av en egen bås til en huldreku. Den som tok hensyn, fikk ifølge folketroen mye smør og ost. Mange sagn handler om budeier som ble lokket eller nesten bortført av huldrefolket, og om setre der det bråket så snart folk hadde flyttet hjem om høsten. Les mer om skikkelsen i artikkelen om huldra.

Oppleve setra i dag

Noen setre tar imot besøkende om sommeren, og enkelte selger smør, ost og annen seterkost. Tilbudene varierer fra år til år, så sjekk med Norsk Seterkultur eller reiselivet lokalt i seterbygdene før du drar. Husk at dyrene beiter fritt: lukk grinder etter deg og følg reglene for båndtvang. Hva du ellers har lov til i utmarka, står i artikkelen om allemannsretten.