Beltestakken fra Telemark: kjennetegn og historie

Den vide svarte stakken, det smale livet med rosesøm og det brede, mønstrede beltet gjør beltestakken til en av de lettest gjenkjennelige bunadene i landet. Den er også en av de mest brukte. Likevel var drakten nesten borte i to generasjoner før jentene i Telemark hentet den fram igjen rundt 1960.

Hva er en beltestakk?

Beltestakk er en kvinnebunad fra Øst-Telemark som har fått navnet sitt fra beltet: et bredt, flerfarget belte vevd i brikkevev. Selve stakken er svært vid og sydd i svart ull, med livet sydd fast i linningen. I bunadfaglig sammenheng regnes beltestakken til kategori 2, det vil si en bunad som bygger på en folkedrakt som var gått ut av bruk, men som ikke var glemt.

Beltestakken må ikke forveksles med de andre drakttradisjonene i Telemark. Både Øst-Telemark-bunadene med rødtrøye og stakk og liv og Vest-Telemark-bunadene har egne kjennetegn og en egen historie.

Historien: fra rødtrøye til beltestakk

Før beltestakken gikk kvinnene i Øst-Telemark i rødtrøyekleda, en eldre drakttradisjon fra begynnelsen av 1800-tallet. Fra rundt 1840-årene skjedde en gradvis endring, og beltestakken var i bruk fra omkring 1850 til rundt 1900. Den tok opp i seg trekk fra samtidens mote: mørkere farger, vide skjørt, en tydelig markert midje og vide ermer. Utover i perioden ble både stakken og livet stadig smalere og lengre.

Mot slutten av 1800-tallet gled beltestakken over i en enklere og lettere drakt, stakk og liv, som lå nærmere den nye kjolemoten. Stakk og liv var vanlig i Øst-Telemark helt fram til 1920-årene, og det var den eldre rødtrøya som først ble tatt i bruk som bunad i området, blant annet gjennom Anne Bamle, som laget bunader i Notodden fra begynnelsen av 1920-årene.

Gjenopplivet rundt 1960

Beltestakken ble først tatt opp igjen som bunad rundt 1960. Det var unge jenter i distriktet som fant fram gamle, bevarte draktplagg etter eldre generasjoner, og felespilleren Kristiane Lund var blant dem som hjalp fram interessen. Etter hvert ble de gamle plaggene supplert med nysydde deler og hele bunader, og på 1970-tallet hadde det vokst fram en mer standardisert bunad. Den spredte seg raskt og er i dag sydd av mange uavhengige tilvirkere, med stor variasjon i farger og broderi.

Ifølge Store norske leksikon har Kari-Anne Pedersen beskrevet den moderne beltestakken som «kjole med band på». Spennet er stort, fra nøye rekonstruksjoner av gamle plagg til ganske fritt komponerte varianter. Les mer om bunadkategoriene i hovedartikkelen om bunad.

Kjennetegn del for del

Beltet

Brikkevev er en svært gammel teknikk, kjent blant annet fra funn i vikinggraver. Beltet til beltestakken er bygd opp av små gjentatte mønstre i flere farger. Bredden varierer fra rundt fem centimeter på de smaleste til over 15 centimeter, og med en lengde på rundt 2,5 meter går det godt rundt livet mer enn én gang.

Broderiet og rosesømmen

Rosesømmen er det som kjennetegner bunadene fra Telemark i dag, og det er her beltestakkene skiller seg mest fra hverandre. På de gamle livene finnes både flerfarget rosesøm og ullgarnsbroderi på hvit bomull, og livet kunne være av bomull, ull, silke eller fløyel. Den standardiserte bunaden fra 1970-tallet har som regel broderi i moulinégarn med naturalistiske blomster på silke eller kunststoff. Lokale særtrekk i sømmen er så tydelige at en kyndig ofte kan se både hvor en telemarksbunad kommer fra og hvem som har brodert den.

Sølvet til beltestakken

Det vanlige i dag er tre søljer, plassert under hverandre:

1. Øverst sitter den minste, ofte en hornring, festet i halslinningen på skjorta.
2. I midten sitter gjerne en slangesølje på brystet.
3. Nederst sitter den største, en bolesølje.

Telemark har en rik tradisjon for draktsølv, og mange beltestakker bæres med arvet sølv. Mer om sølje og stell finner du i artikkelen om bunadsølv.

Herrebunad til beltestakken

Den mest kjente mannsbunaden fra Telemark er Aust-Telemarksbunaden med gråtrøye. I motsetning til mange kvinnebunader er den nesten direkte videreført fra folkedrakt til bunad, og den bygger på klesskikken fra midten av 1800-tallet og framover. Trøya er sydd i ubleiket eller lys grå vadmel, av og til grønn, og kalles lokalt like gjerne «gråkufte» som gråtrøye. Den har sølvknapper og påsydde dekorasjoner. Se også oversikten over herrebunader.

Beltestakk eller stakk og liv?

Mange blander beltestakken med stakk og liv, som også er fra Øst-Telemark. Stakk og liv regnes som kategori 1, i ubrutt tradisjon fra folkedrakt til bunad, og fikk en oppblomstring som bunad først på 1980-tallet. Livet går ned til livlinjen, og stakken er langt mindre vid, i dag vanligvis to til tre meter nederst mot opptil åtte på en beltestakk. Til stakk og liv brukes det også færre søljer. Store norske leksikon har en oversikt over alle bunadene fra Aust-Telemark med kategori, og oppslaget om beltestakk går mer i dybden på de gamle plaggene.