Gudbrandsdalsbunaden: kjennetegn og varianter

Rødrutet liv og stripet stakk, en blå stakk overbrodert med blomster, en halsknapp med lange filigransheng: Gudbrandsdalen har ikke én bunad, men en hel familie. Felles for de fleste er livkjolen, et ermeløst liv sydd fast til stakken, som kvinner i Nord-Gudbrandsdalen brukte fra rundt 1830.

Hvilke bunader finnes fra Gudbrandsdalen?

Draktskikken varierte mye, og det var store forskjeller mellom øvre og nedre del av dalen. Store norske leksikon (Norsk bunadleksikon) deler bunadene slik:

Hva kategoriene betyr, står i hovedartikkelen om bunad.

Livkjolen: grunnformen i Gudbrandsdalen

Da empiremoten nådde Nord-Gudbrandsdalen, var tidene trange, og mange sydde om gamle klær i stedet for å lage nye. Livene fra 1700-tallet, som tidligere var egne plagg med snøring, fikk skjøtene klippet av og ble sydd sammen med en stakk. Slik oppsto snørlivskjolen. Skikken holdt seg lenge, og enkelte eldre kvinner gikk i livkjole til rundt 1940. Overgangen fra folkedrakt til bunad har derfor vært direkte.

Livet har dyp halsringing, smale seler og skjulte hekter foran, og stakken har bred midtfold med resten av vidden lagt bakover. Til alle livkjolene brukes en hvit skjorte med nedbrettet krage, ofte med nupereller, tette svarte strømper og en svart trøye med vide ermer lagt i folder. Hodeplagget er stivatørkleet, et tynt bomullstørkle som stives, brettes i snipp og knytes under haka. Mer om den mest kjente varianten står i artikkelen om råndastakken.

De broderte bunadene: festbunaden og Grafferbunaden

I første halvdel av 1900-tallet var det de broderte bunadene som var mest populære. Skaperne tok broderte draktdeler fra dalen og overførte broderiet til en livkjole.

• Gudbrandsdalens festbunad ble laget av Anna og Aksel Waldemar Johannesen på Heimen i 1922. Forbildet var en brodert stakk som kom til Norsk Folkemuseum med Heftye-samlingen i 1921. Broderiet ble fritt omformet, i klare farger som cerise, rosa og burgunder, og den første utgaven hadde grønt liv og blå stakk.
• Grafferbunaden bygger på en brodert stakk fra garden Graffer i Lom, trolig fra slutten av 1700-tallet. Den ble revidert i 1952 og fikk da liv i damask, og den ble populær over store deler av landet. Det finnes myter om at bare folk med tilknytning til Graffer kan bruke den, eller at den gjelder hele landet. Den er lansert som en bunad fra Gudbrandsdalen.
• Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen ble utviklet av Den Norske Husflidsforening tidlig på 1950-tallet, med nøyaktig kopi av broderiet på den samme stakken som festbunaden bygger på.

Er du usikker på skillet mellom en komponert bunad og en festdrakt, kan du lese artikkelen om festdrakt eller bunad.

Rekonstruerte bunader fra 1700-tallet

Husfliden på Lillehammer har rekonstruert kvinnebunader etter draktskikken fra slutten av 1700-tallet og tidlig 1800-tall, før livkjolen kom. Én variant kom i produksjon på slutten av 1990-tallet. I 2004 ble Grafferbunaden revidert til en rekonstruert bunad og fikk uttalelse fra Norsk institutt for bunad og folkedrakt samme høst. Her er liv og stakk separate plagg igjen: et snørliv lukket med skjult snøring, en stakk i ulldamask eller kopi av Graffer-stakken, og botthuve, en lue med vattert pannestykke. Trøya til den ene varianten er kopiert etter en trøye fra Dovre i cerise silkedamask, som skal ha vært brukt i et bryllup i 1776.

Dingsilknappen og annet sølv

Gudbrandsdalen har mye bevart draktsølv. Det mest karakteristiske er dingsilknappen, en halsknapp med store heng i filigran, som kopieres til dagens bunader. Noen bruker en sølje under knappen, og søljene er gjerne hjerteformede med krone på toppen. En del av motesølvet fra rundt 1900 bygger på det samme formspråket med lette filigransheng. Sølvbelte brukes av noen, men har ikke belegg i tradisjonen. Les mer i artikkelen om bunadsølv.

Gudbrandsdalsbunad for herre

Gudbrandsdalsbunaden for menn ble satt i produksjon i 1962 etter initiativ fra Gudbrandsdal Ungdomslag. Den bygger på draktskikken fra andre halvdel av 1800-tallet, samme periode som livkjolene, og den vanligste vesten er i det samme rutestoffet som rutalivet. Det finnes tre trøyer: kort svart, halvlang svart og halvlang hvit, og plaggene kan kombineres fritt. Buksa er lang eller kort klaffebukse i svart vadmel eller klede.

Den rekonstruerte mannsbunaden ble til mellom 1962 og 1983, ved Gudbrandsdalens Ungdomslag og Helga Doseth fra Lesjaverk. Den viser rokokkopreget draktskikk med en knelang gråvest i sauehvitt eller grått vadmel, kopiert etter en original på Lesja bygdetun, og en rutete ondvest. Flere mannsbunader finner du i oversikten over herrebunader.

Hvor kan du se gamle drakter fra Gudbrandsdalen?

Flere av forbildene ligger i museumssamlinger. Maihaugen på Lillehammer har blant annet en skjorte fra Dovre og trøyer som er brukt som forbilder for bunader, og Norsk Folkemuseum har stakken fra Heftye-samlingen. Store norske leksikon har egne artikler om hver av bunadene fra dalen.