Runer: futhark, runealfabetet og betydningen

På en kam fra en dansk myr, et spydblad fra Toten og tusenvis av steiner og trepinner over hele Norden står de samme kantete tegnene. Runene var skriften nordboerne brukte i over tusen år, til gravminner og kjærlighetsbrev, til handelslapper, bønner og en og annen trolldomsformel.

Hva er runer?

Runer er fellesgermanske skrifttegn og den eldste skriften vi kjenner fra Norge. I Skandinavia ble de brukt sammenhengende fra omkring 100-tallet etter Kristus til utover senmiddelalderen. Den eldste sikre runeinnskriften er risset inn på en kam fra Vimose på Fyn og er datert til rundt år 160. Blant de eldste norske er spydbladet fra Øvre Stabu på Toten, med ordet raunijaR, «den som prøver».

Hva selve ordet «rune» betyr, er usikkert. Det kan henge sammen med gamle germanske ord for «hemmelig viten, mysterium» eller for «samtale, rådslagning». Da biskop Wulfila oversatte Bibelen til gotisk på 300-tallet, brukte han ordet rune for det greske mysterion.

Hvor runene kommer fra, er heller ikke avklart. Forskerne regner med at de som laget runerekken, kjente andre alfabeter, og mange peker på det latinske alfabetet som forbilde. Greske og norditalienske alfabeter har også vært foreslått. Rekkefølgen på tegnene er derimot særegen for runene og finnes ikke i noe annet kjent alfabet.

Hvorfor heter runealfabetet futhark?

Runealfabetet er oppkalt etter de seks første tegnene: f, u, þ, a, r og k. Tegnet þ uttales som den ustemte th-lyden i engelsk thing. Hele rekken er risset inn på flere gjenstander, blant annet Kylversteinen fra Gotland og Vadstena-brakteaten fra Sverige.

Det finnes to hovedversjoner: den eldre futharken med 24 tegn, i bruk fra rundt år 100 til 700, og den yngre futharken med 16 tegn, som var i bruk i vikingtiden og videre gjennom middelalderen.

Den eldre futharken: alle 24 runer med lydverdi

Den eldre runerekken var delt i tre grupper på åtte, kalt ætter. Hver rune hadde et navn som begynte med lyden runen sto for. Navnene i tabellen er forskernes rekonstruksjoner av de urnordiske formene, sammen med de norrøne navnene der de er kjent.

Stjernen foran de urnordiske navnene betyr at formen er rekonstruert, ikke funnet skrevet. Skriveretningen var fri i de eldste innskriftene: fra venstre mot høyre, fra høyre mot venstre eller vekselvis fra linje til linje. Rundt 260 innskrifter med eldre runer regnes som urnordiske, altså skrevet på det språket som ble snakket i Norden før norrønt.

Den yngre futharken: 16 runer i vikingtiden

På 600- og 700-tallet endret både språket og skriften seg. Antallet runer ble redusert, og noen fikk ny form. Et stykke hodeskalle fra Ribe i Danmark, fra tidlig 700-tall, er skrevet med bare femten tegn, og fra 800-tallet var den yngre futharken med 16 runer i full bruk. Hvorfor rekken ble kortere, vet ingen sikkert. Endringer i språket, enklere tegnformer og samfunnsforhold er alle nevnt som mulige årsaker.

Med færre tegn måtte hver rune dekke flere lyder. Det gjør vikingtidens innskrifter vanskeligere å lese: Samme rune kan stå for både t og d, eller både k og g.

Runene i tabellen er langkvistruner. Ved siden av dem fantes kortkvistruner, der flere tegn er forenklet, for eksempel ᚽ for h, ᛌ for s og ᛙ for m. Tidligere kalte forskerne dem «danske» og «svensk-norske» runer, men i dag vet man at bruken varierte mer, og mange norske steiner fra slutten av 900-tallet og 1000-tallet blander de to typene. Etter at det latinske alfabetet kom til Norden, la man til nye tegn ved å sette prikker på gamle runer, blant annet ᛔ for p, ᛑ for d og ᚵ for g.

Runesteiner i Norge

En runestein er som oftest et minnesmerke over en død. Rundt 50 steiner med eldre runer er kjent, og over halvparten av dem er fra Norge. Fra vikingtiden er bildet omvendt: Sverige har over 2000 runesteiner, særlig i Uppland, og Danmark over 200, mens Norge har 50–60. Store norske leksikon nevner disse blant de mest kjente norske:

Kulisteinen viser hvor tett runer og kristning hang sammen. Den har et kors hugd inn på flatsiden, og Dynnasteinen er dekorert med de hellige tre konger under Betlehemsstjernen. Runene var ikke en hedensk skrift som forsvant med kristendommen. I middelalderen ble de ristet i både steinkirker og stavkirker.

Runer i hverdagen: Bryggen og middelalderbyene

Før 1955 var runer fra norsk middelalder mest kjent fra kirker. Det endret seg etter at lynet slo ned på Bryggen i Bergen 4. juli 1955 og brannen la fire store bygårder i aske. Utgravningene som fulgte, varte i fjorten år, og i Bergen er det nå funnet nesten 700 gjenstander med runeinnskrift. Fram til da var færre enn 500 runeinnskrifter fra norsk middelalder kjent, og Bryggen-funnet mer enn doblet tallet.

Innskriftene fra Bergen, Oslo, Trondheim og Tønsberg er fra omtrent 1100 til 1450 og viser at runeskrift var i utstrakt bruk i middelalderbyene. Her finnes eierlapper med navn som Ivar og Arne, begynnelsen på runerekken, latinske bønneord som «Ave», tellestaver til handel og kjærlighetserklæringer. På en pinne fra Bryggen fra første halvdel av 1200-tallet står det, i Aslak Liestøl og Terje Spurklands tolkning: «Elsk du meg, eg elskar deg. Gunnhild. Kyss meg.» En gjenstand fra Tønsberg har påskriften «seks merker og ett øre», trolig en vekt eller en verdi.

Runene levde videre også etter middelalderen. De ble brukt på primstaver, og i Dalarna i Sverige fantes det folk som kunne runer helt til begynnelsen av 1900-tallet. Den amerikanske Kensington-steinen, som skal fortelle om en reise til Vinland i 1362, regnes av runeforskerne som et falsum laget rundt 1890, blant annet fordi runene ligner dem som ble brukt i Dalarna i nyere tid.

Var runene trolldomstegn?

Myten om runene som hemmelige trolldomstegn er seiglivet, og den har røtter i mytologien. I Håvamål henger Odin ni netter i et tre før han tar opp runene, og eldre forskning koblet runene direkte til magi. Siden midten av 1900-tallet har det rådende synet vært et annet: Runer var vanlige skrifttegn som kunne brukes til mange formål, praktiske, høytidelige og rituelle.

Det finnes innskrifter med trolldomspreg. Eggjasteinen ser ut til å ha hatt et rituelt innhold med preg av trolldom, og runene er ristet på undersiden av hellen, vendt mot den døde. De siste tiårene er det funnet små amuletter av bly med runer og runelignende tegn, og Hogganviksteinen har en rekke runer som ikke danner ord, og som runologen James Knirk kaller bokstavmagi. Men de aller fleste innskriftene handler om helt andre ting: hvem som eier en kam, hvem en stein er reist etter, handel, bønner og kjærlighet.

Runenavnene hadde betydning, slik tabellen over viser, men forskerne regner dem først og fremst som huskeregler for lydene, på samme måte som bokstavnavn i andre skriftkulturer. Når runer i dag brukes som orakel eller symboler med en fast «betydning», bygger det på disse navnene og på nyere tolkninger. Flere slike forestillinger om vikingtiden er tatt opp i artikkelen om myter og fakta om vikinger.

Hvor kan du se runer?

Tunesteinen og Dynnasteinen tilhører Kulturhistorisk museum i Oslo, Eggjasteinen er i Bergen Museum, Kulisteinen står i Vitenskapsmuseet i Trondheim, og Bryggens Museum i Bergen viser funn fra utgravningene på Bryggen. Einangsteinen kan du fortsatt se ute, der den ble reist på 300-tallet. Runearkivet ved Kulturhistorisk museum samler opplysninger om alle norske runeinnskrifter. Les mer i Store norske leksikons artikkel om runer og på Historisk museums side om runer i middelalderbyene. Bakgrunnen for runenes plass i mytene finner du i innføringen i norrøn mytologi.