Midgardsormen (Jormundgand)

Den ligger på bunnen av havet, så lang at den omslutter hele jorden og biter seg selv i halen. Midgardsormen er et av de største uhyrene i norrøn mytologi og Tors verste fiende, og fortellingen om fisketuren der Tor nesten dro den opp, var kjent fra Norge til England i vikingtiden.

Hva er Midgardsormen?

Midgardsormen er en kjempestor orm, altså en slange, som ligger i verdenshavet rundt Midgard, menneskenes verden. Den er sønn av Loke og jotunkvinnen Angerboda og dermed selv av jotunætt. Søsknene er Fenrisulven og Hel, som styrer dødsriket, og den er halvbror til Odins hest Sleipner, som Loke fødte i hoppeskikkelse.

Ormen har to navn. Midgardsormen, norrønt Miðgarðsormr, betyr ganske enkelt ormen ved Midgard. Det andre navnet, Jormundgand (norrønt Jǫrmungandr), brukes blant annet i Voluspå og av Snorre. Førsteleddet tolkes gjerne som «veldig, enorm», mens gand kunne bety både stav og trolldom. Navnet blir derfor ofte forstått som noe i retning av «det veldige uhyret», men den nøyaktige betydningen er usikker.

Hvorfor ligger Midgardsormen i havet?

Snorre forteller at gudene fikk vite om gamle spådommer: Lokes tre barn med Angerboda, som vokste opp i Jotunheimen, skulle bringe stor ulykke over dem. Odin lot dem hente til seg. Hel satte han til å styre dødsriket, Fenrisulven tok æsene med seg til Åsgard, og ormen kastet han i det dype havet som ligger rundt alle land. Der vokste den til den lå midt i havet rundt hele jorden og bet seg selv i halen.

Hvorfor drepte ikke Odin ormen med en gang? Ifølge Store norske leksikon fordi skjebnen må gå sin gang, og selv æsene kan ikke endre den. Det eneste Odin kunne gjøre, var å utsette det som skulle skje. Hvordan havet og ormen ligger i forhold til Midgard og Utgard, kan du lese mer om i artikkelen om de ni verdenene.

Tor fisker etter Midgardsormen

Den mest kjente myten om ormen er fisketuren til Tor. Snorres versjon går slik: Tor er på vandring forkledd som en ung gutt og kommer om kvelden til jotnen Hyme. Neste morgen skal Hyme ut og fiske, og Tor vil være med. Hyme mener gutten er for liten og svak, og ber ham skaffe sitt eget agn. Tor river da hodet av Hymes største okse, Himinrjod.

Ute på havet ror Tor så langt at Hyme blir redd for at de er kommet dit Midgardsormen ligger. Det er nettopp der Tor vil være. Han fester oksehodet på en kraftig krok og slipper snøret til bunns. Ormen biter, og kroken setter seg i ganen. Da ormen kaster seg unna, smeller begge Tors never i båtripa. Tor blir rasende, tar i av all sin gudekraft og spenner så hardt imot at føttene går gjennom båtbunnen og han står på havbunnen.

Han drar ormen opp til ripa, og de to stirrer på hverandre: Tor med lyn i blikket, ormen blåsende gift. Hyme blir likblek av skrekk. I det Tor løfter hammeren, kutter Hyme snøret, og ormen synker i havet. Tor kaster hammeren etter den, og noen sier at han slo hodet av den. Snorre tror selv at Midgardsormen fortsatt lever. Tor slår Hyme over bord med neven, så bare fotsålene stikker opp, og vasser i land.

Samme myte, forskjellige versjoner

At myten finnes både i et skaldedikt som tradisjonelt dateres til 800-tallet og på steiner i flere land, viser at den var godt kjent i hele det norrøne området lenge før Snorre skrev den ned.

Katten hos Utgarda-Loke

I en annen fortelling møter Tor ormen uten å vite det. Hos jotnen Utgarda-Loke blir han satt på en rekke prøver, og en av dem er å løfte en grå katt. Han får bare så vidt løftet den ene poten fra gulvet. Først da Tor skal dra, forteller Utgarda-Loke at alle som så det, ble redde: Katten var Midgardsormen, og Tor hadde løftet den så høyt at hode og hale knapt nådde ned til jorden.

Midgardsormen i Ragnarok

Når Ragnarok kommer, vrir ormen seg i jotunraseri og søker opp på land, og havet velter inn over jorden. Den blåser så mye gift at luft og hav blir forpestet, og den går ved siden av Fenrisulven fram mot sletten Vigrid. Der møtes Tor og ormen for siste gang. Tor dreper den, går ni skritt og faller død om av giften den har blåst på ham. Voluspå skildrer det samme: Odins sønn går mot ormen, dreper den i vrede og går ni skritt før han segner.

Etter undergangen sitter de gudene som har overlevd, på Idavollen og snakker om det som var, også om Midgardsormen.

Monster eller nødvendig del av verden?

Det er lett å se ormen som ren ondskap, men Store norske leksikon peker på en annen lesning. Midgardsormen ligger rundt verdenshavet og holder på en måte verden sammen. Når Tor prøver å fiske den opp, truer han hele verdensordenen, og jotnen Hyme gjør i så fall verden en tjeneste når han kutter snøret. Myten handler da mindre om god mot ond enn om balansen mellom gudene og kaosmaktene.

Bildet av en slange som biter seg selv i halen, finnes også langt utenfor Norden. Symbolet kalles ouroboros, og det eldste kjente bildet av en slik slange er funnet i graven til den egyptiske kongen Tutankhamon.

Fra Midgardsormen til sjøormen

Forestillingen om kjempeormer i havet levde videre i folketroen lenge etter vikingtiden. Erkebiskop Erik Valkendorf skrev om sjøormen i et brev til pave Leo 10. i 1520. Olaus Magnus tegnet en sjøorm som slynger seg rundt et skip på kartet Carta Marina (1539), og Peder Claussøn Friis beskrev i 1599 sjøormer i de store fjordene. Ifølge både Olaus Magnus og Friis holdt det til og med en sjøorm til i Mjøsa. En særlig kjent norsk variant er sjøormen i Seljordsvatnet. Flere skapninger fra den samme tradisjonen finner du i oversikten over norsk folketro.

Den fyldigste fortellingen om ormen og fisketuren leser du i Snorres Gylvaginning på norrønt hos heimskringla.no, og Store norske leksikon har en god gjennomgang av myten og bildesteinene.