Vikinger: 12 myter og fakta (ja, hornhjelmene er en myte)

Hornhjelmer, skitne villmenn som drikker av hodeskaller, og skjoldmøyer i fremste rekke: Bildet mange har av vikingene, er satt sammen av opera, sagaer, feiloversettelser og film. Her er tolv vanlige påstander, sjekket mot arkeologi, skriftlige kilder og forskningen, og sortert etter om de er myte, fakta eller usikre.

1. Vikingene hadde horn på hjelmene

Myte. Det er aldri funnet en hjelm med horn fra vikingtiden, sier arkeolog Ingrid Ystgaard ved NTNU til forskning.no. Den eneste bevarte vikinghjelmen fra Norge er Gjermundbuhjelmen fra Ringerike, funnet i 1943 i en mannsgrav fra andre halvdel av 900-tallet. Den har en «brille» som vernet ansiktet, men ingen horn. Du kan se den på Historisk museum i Oslo.

Hornhjelmer fantes, men mye tidligere. Veksø-hjelmene fra Sjælland, funnet i 1942, er rundt 3000 år gamle, fra bronsealderen, og var trolig seremonielle. Hornene på vikinghodene kom med operaen. Da Richard Wagners Nibelungens ring ble satt opp i Bayreuth i 1876, hadde professor Carl Emil Doepler fra Berlin ansvaret for kostymene. Ifølge Vikingeskibsmuseet i Roskilde laget han rundt 500 tegninger av gjenstander på museer, men ga valkyrjene hjelmer med fjær og skurkene hjelmer med horn, noe han ikke kan ha funnet forbilder for i museenes vikingtidsfunn. Derfra spredte bildet seg til teater, tegneserier og film.

2. Vikingene var skitne

Myte. Kammer av bein eller tre er blant de vanligste funnene fra vikingtiden, og de ble gjerne oppbevart i egne etuier. Det danske Nationalmuseet viser til engelske kilder som forteller at skandinaviske menn badet på lørdager, gredde håret og kledde seg godt. Lørdag heter på norrønt laugardagr, «vaskedag» eller «badedag». Skjelettet til den yngste av kvinnene i Osebergskipet viser spor etter tannpirker, trolig av metall.

At vikingene stelte seg, betyr ikke at de levde etter moderne hygienestandarder. Men bildet av de ustelte villmennene stemmer ikke med funnene.

3. Alle i Norden var vikinger

Myte. «Viking» var noe man drev med, ikke en folkegruppe. På norrønt kunne man dra í víking, og en víkingr var en som deltok på slike ferder. De aller fleste i Norden var bønder som aldri gjorde det. I samtidige kilder ble ordet ofte brukt om fiender og plyndrere, og ordet «vikingtid» ble først tatt i bruk mot slutten av 1800-tallet. Hvordan folk flest levde, kan du lese om i artikkelen om vikingtiden.

4. Vikingene levde av å plyndre

Stort sett myte. Plyndringstoktene var virkelige og brutale, fra Lindisfarne i 793 til Paris i 845. Men skillet mellom viking og handelsmann var ofte uklart, og mange var begge deler. Kaupang i Vestfold var en by med rundt 500 innbyggere som levde av handel og håndverk. Hålogalendingen Ottar seilte med pelsverk og hvalrosstenner til Hedeby og fortalte om reisene til kong Alfred i England. Skålvekter i graver til både menn og kvinner og de mange funnene av arabiske sølvmynter viser hvor viktig handelen var. Mange dro ut for å finne nytt land, ikke bytte: Island ble bosatt mellom 870 og 920.

5. Vikingene drakk av fiendenes hodeskaller

Myte. Forestillingen skyldes en feiloversettelse. I kvadet Krákumál, som er lagt i munnen på sagnkongen Ragnar Lodbrok, står det at de skal drikke øl «av hodeskallenes krumme grener». Det er en kenning, en poetisk omskrivning, for drikkehorn. Den danske lærde Ole Worm oversatte uttrykket bokstavelig i en latinsk bok om runer på 1600-tallet, og dermed fikk heltene i Odins hall hodeskaller som drikkekar. Vikingene drakk av horn fra storfe og geit, og beslag til drikkehorn er kjent fra arkeologiske funn.

6. Vikingene var tatoverte

Usikkert. Den eneste skriftlige kilden er den arabiske utsendingen Ibn Fadlan, som møtte nordiske handelsfolk, kalt rus, ved Volga på 920-tallet. Han skrev at hver av dem hadde trær, figurer og lignende fra fingertuppene til halsen. Det er likevel uklart om han beskrev tatoveringer eller kroppsmaling, fargeordet er usikkert, og det er ikke funnet lik fra vikingtiden med bevart hud. Forskerne som det danske nettstedet Videnskab.dk har snakket med, holder tatoveringer for sannsynlig, men ikke bevist.

7. Kvinner kjempet som krigere

Usikkert. Skjoldmøyer, kvinner som dro i hærferd, opptrer i fornaldarsagaer og hos den danske historieskriveren Saxo. Fortellingene ender gjerne med at helten beseirer dem og gifter seg med en av dem, og de har mye til felles med amasonene i gresk mytologi. Det er litteratur, ikke reportasje.

Arkeologien har gjort spørsmålet mer interessant. I 2017 viste en DNA-analyse at personen i en rik våpengrav i Birka i Sverige, grav Bj 581, med sverd, piler og to hester, var en kvinne. Forskerne bak studien kalte henne den første bekreftede kvinnelige krigeren av høy rang fra vikingtiden. Andre forskere har innvendt at våpen i en grav ikke beviser hva den døde gjorde i livet, og har stilt spørsmål ved dokumentasjonen fra utgravningen i 1878. Diskusjonen er ikke avsluttet.

8. Berserkene fantes

Fakta, med forbehold. Berserker er nevnt både i skaldedikt og i sagaer. Skalden Torbjørn Hornklove skrev at Harald Hårfagre hadde berserker og ulvhedner i hæren sin i slaget i Hafrsfjord, og Snorre beskriver dem som krigere som ble ville og rasende i kampen, bet i skjoldene og ulte som hunder. De var trolig knyttet til Odin. Ordet kan komme av «bjørn», for krigere i bjørneskinn, eller av «bar», for krigere uten brynje.

Den populære forklaringen at berserkene spiste fluesopp, er derimot ikke kjent fra kildene. Store norske leksikon nevner at de kanskje brukte ritualer for å sette seg i transe, men heller ikke det kan bevises. I kristen tid ble berserkgang forbudt og regnet som trolldom.

9. Vikingene ristet blodørn

Usikkert, trolig litterært. Blodørn, å skjære ut ribbeina på en fiende og brette dem ut som vinger, er beskrevet i fire tilfeller i sagaer og middelalderkilder. To av dem står i tekster med sterkt eventyrpreg. For de to andre finnes det motstridende kilder: Kong Ælla av Northumbria, som etter sagaene skal ha fått blodørn av Ivar Beinlause, falt i virkeligheten i slaget ved York i 867. Ifølge Store norske leksikon kan man ikke si at handlingen faktisk ble utført. Filologen Roberta Frank mener skildringene bygger på en misforståelse av skaldedikt om åtselfugler som river i ryggen på falne fiender.

10. Alle krigere ville til Valhall

Myte. I mytene kom bare de som falt i strid og ble valgt ut, til Valhall, og selv av dem gikk halvparten til Frøya i Folkvang. De fleste som døde, kom ifølge Snorre til Hel. Gravskikkene viser at forestillingene var mange og ikke utelukket hverandre. Kildene forteller også om døde som ble boende i gravhaugen, og skipsgravene kan tyde på en reise til dødsriket. Valhall hører særlig hjemme i diktningen om konger og krigere, som skaldekvadene om Eirik Blodøks og Håkon den gode.

11. Vikingene kom til Amerika før Columbus

Fakta. Sagaene forteller om Leiv Eiriksson og andre grønlendinger som seilte vestover til et land de kalte Vinland. På 1960-tallet identifiserte Helge Ingstad og arkeologen Anne Stine Ingstad en norrøn boplass ved L'Anse aux Meadows på Newfoundland i Canada, med tufter av åtte bygninger, blant dem en smie, og funn som et norrønt spinnehjul. Stedet ble verdensarv i 1978. I 2021 viste årringer og spor etter en solstorm at trevirke på stedet ble hogd i 1021. Boplassen ble trolig brukt i under 20 år, som en base for videre ferder, ikke som en varig koloni.

12. Vikingene kunne ikke skrive

Myte. Vikingene skrev med runer. I vikingtiden brukte de den yngre runerekken med 16 tegn, og bare i Sverige er det kjent over 2000 runesteiner fra perioden. De fleste er minnesmerker over døde, men runene ble også brukt på gjenstander og eierlapper. Hvor mange som kunne lese og skrive, vet vi ikke. Funnene fra middelalderens Bergen, der det er gjort nesten 700 funn med runer, viser at skriften senere var i dagligdags bruk.