Vikingtiden: når den var, og hvordan folk levde

Et overfall på et kloster i Nord-England, handelsferder langs russiske elver og seilaser helt til Amerika, og hjemme en verden av gårder, ting og gravhauger: Vikingtiden er perioden da Norden for alvor ble en del av Europa. Den endte med konger, kirker, byer og mynt, og et Norge som begynte å ligne et rike.

Når var vikingtiden?

Det finnes to vanlige måter å avgrense vikingtiden på, og begge brukes i norske kilder.

Angrepet på Lindisfarne 8. juni 793 er den første norske historiske hendelsen som kan tidfestes noenlunde sikkert ved hjelp av skriftlige kilder, og derfor er det et naturlig startpunkt. Mange forskere vil likevel ta med tiden før, fordi forutsetningene for vikingferdene ble lagt da: havgående skip ble utviklet, og store riker vokste fram i Europa og Midtøsten, som karolingernes Frankerrike og det abbasidiske kalifatet.

Slutten er enda vanskeligere å tidfeste. Den knyttes mindre til ett slag eller én konge enn til flere prosesser som skjedde samtidig: Kirken ble organisert, byene vokste, og de skandinaviske kongedømmene ble en del av det kristne Europa. Harald Hardrådes tog mot England i 1066 og Magnus Berrføtts vesterhavsferd i 1102–1103 blir derfor ofte omtalt som en epilog. Selve ordet «vikingtid» ble forresten først tatt i bruk mot slutten av 1800-tallet.

Hvem var vikingene?

I moderne språkbruk er en viking en handelsmann, landnåmsmann eller sjøkriger fra Norden som deltok i ferdene til Vest- og Øst-Europa. I dagligtalen brukes ordet ofte om alle som levde i Norden i perioden, men de fleste var bønder som aldri dro i viking. Ordets opprinnelse er omstridt. Det kan komme av vík, «vik, bukt», av landskapsnavnet Viken, eller av et uttrykk for en sjøreise med skift ved årene.

I samtidige kilder ble ordet ofte brukt om motstandere. Skalder kalte plyndrere for vikinger, og Adam av Bremen skrev rundt 1070 om sjørøvere i dansk tjeneste «som de kaller vikinger». Flere slike misforståelser er samlet i artikkelen om vikinger: myter og fakta.

Tidslinje: de viktigste hendelsene

Gården og husholdet

For de fleste var gården hele verden. Alle skulle høre til et hushold, og husholdet var både familie og arbeidsplass. Det kunne bestå av et ektepar og barna deres, slektninger, friller og deres barn, arbeidsfolk og treller. For å gifte seg og etablere en egen gård måtte man være fri og ha et minimum av eiendom, ofte tilsvarende to kyr.

Trellene var ufrie, uten egne rettigheter og ære, og de ble behandlet som eiendom. Ifølge Store norske leksikon kan så mange som en fjerdedel, kanskje opp mot en tredjedel, av befolkningen ha vært treller. Vikingferdene skaffet nye: Slaver var en viktig handelsvare, også om det er vanskelig å dokumentere i kildene.

Samfunnet ble tidligere kalt et ættesamfunn, men forskerne beskriver det nå heller som et nettverkssamfunn. Slekt ble regnet på både mors- og farssiden, og ekteskap, fostring av andres barn, fostbrorskap og vennskap gjennom gaver kunne binde folk vel så sterkt som blod. Æren var avgjørende. Den som tre ganger lot være å hevne en krenkelse, mistet ifølge Gulatingsloven både rettigheter og aktelse.

Tinget og loven

Det fantes ingen stat med politi og domstoler. Lovene var muntlige og handlet om konkrete saker: sår, drap, ærekrenkelser, arv, giftermål og eiendom. På tinget møttes de frie bøndene for å bli enige om lover, løse konflikter og hylle konger, og tinget var også marked og møteplass. Fra midten av 900-tallet sendte bygdene representanter til de store lagtingene. De største i Norge var Gulating på Vestlandet og Frostating i Trøndelag. Mange saker ble likevel avgjort utenfor tinget, ofte med høvdinger som meglere. Den som ble dømt fredløs, mistet lovens vern og kunne i prinsippet drepes uten at familien fikk bot.

Langhuset: folk og fe under samme tak

Langhuset var den vanlige bolig- og gårdsbygningen gjennom hele jernalderen og inn i vikingtiden. Det var mye lengre enn det var bredt, og taket ble båret av to rader stolper gravd ned i jorden inne i huset, slik at rommet ble delt i tre langsgående skip. Ofte bodde mennesker og husdyr under samme tak, med bolig i den ene enden og fjøs i den andre.

De fleste langhusene fra jernalderen var 5–9 meter brede og 15–30 meter lange. Veggene kunne være av plank eller av leirklint flettverk, og i noen landsdeler, som Lista, Jæren og Nord-Norge, ble det bygd tykke vegger av stein og torv utenfor selve huset. Det største huset vi kjenner fra vikingtiden, er høvdinghuset på Borg i Lofoten. Det var 83 meter langt og rundt 700 kvadratmeter stort, delt i fem rom, med fjøs til 50 kyr og en egen gildehall.

I løpet av vikingtiden endret byggeskikken seg. Mange gårder fikk flere og mindre hus, med egne bygninger for dyr og folk, og lafteteknikken begynte gradvis å erstatte de gamle stolpekonstruksjonene. Det meste som er igjen av langhusene i dag, er mørke flekker i jorden der stolpene sto.

Kvinner i vikingtiden

Gravene forteller at sosial rang betydde mer enn kjønn. En kvinne i trelldom hadde, som arkeologen Marianne Moen skriver hos norgeshistorie.no, mer til felles med en mannlig trell enn med husfruen. Funnene tyder på at kvinner hadde hovedansvaret for tekstilarbeidet og menn for metallarbeidet, men utover det er arbeidsdelingen ofte vanskelig å påvise. Både kvinner og menn ble gravlagt med skålvekter, et tegn på handel, mens våpen oftest finnes i mannsgraver og smykker i kvinnegraver.

Den rikeste graven fra vikingtiden i Europa tilhører to kvinner: Osebergskipet, gravlagt i 834. De må ha hørt til maktens innerste krets i området. Kvinner står også bak runesteiner: Dynnasteinen på Hadeland forteller at Gunnvor bygde en bru etter datteren Astrid, «hendigste møy på Hadeland». Volver, kvinner med kunnskap om gudene og menneskers skjebne, kunne ha en fremtredende plass i samfunnet.

Kvinner ble ofte omtalt som ærens voktere. De hevnet sjeldnere med våpen enn menn, men de kunne egge ektemenn og slektninger til handling. Store norske leksikon påpeker at kvinners ære i vikingtiden ikke var like tett knyttet til seksualitet og jomfruelighet som i mange andre æresamfunn. Gavmildhet, driftighet i gårdsarbeidet og evnen til å holde store gjestebud ga også status. Om kvinner kjempet i krig, er et omdiskutert spørsmål, som du kan lese mer om i artikkelen om myter og fakta.

Tokter, landnåm og vikinghærer

To ting gjorde vikingferdene mulig. Det ene var skipene: lette, grunne fartøyer som kunne krysse havet og samtidig trekkes opp på en strand, uten behov for havn. Det andre var svak politisk organisering i store deler av Europa. Etter Karl den stores død i 814 gikk Frankerriket i oppløsning, England var ennå ikke samlet til ett rike, og Irland var politisk splittet.

De første toktene var raske overfall på klostre og kirker, der det var lett å finne sølv og fanger. Samtidig antyder kildene at forholdet ikke alltid var fiendtlig: Den engelske lærde Alkuin, som skrev om angrepet på Lindisfarne, antydet at det hadde vært fredelig kontakt mellom engelskmenn og skandinaver før plyndringen. Fra 840-årene ble angrepene større. Vikingene samlet seg i flåter, overvintret i utlandet og blandet seg inn i lokale maktkamper. Dublin ble grunnlagt rundt 840, Paris ble inntatt i 845, og fra rundt 870 begynte det som kalles kolonisasjonstiden.

• Vesterhavsøyene og Island: Orknøy, Shetland, Hebridene, Man og Færøyene ble bosatt på 800-tallet, og Island i perioden 870–920, mest av nordmenn og nordboere fra Irland og Hebridene.
• England: Kong Alfred den store stanset erobringen, og den norrøne bosetningen ble begrenset til Danelagen, som holdt seg selvstendig til 954.
• Normandie: Vikingen Rollo ble frankerkongens lensmann, og angrepene på området tok stort sett slutt.
• Grønland og Vinland: Eirik Raude tok land på Grønland i 984, og rundt år 1000 nådde grønlendinger Nord-Amerika. Funnene på L'Anse aux Meadows på Newfoundland bekrefter sagaenes fortellinger om Vinland.

Folk fra dagens Sverige dro særlig i østerled. Runesteiner i Uppland forteller om slike ferder, og to hovedruter gikk over Ladoga og elvene til Volga, og langs Dnepr til Svartehavet og Bysants. Mot slutten av vikingtiden ble toktene mot England store, kongestyrte krigstog, og de endte med at Knut den mektige styrte et nordsjørike med Danmark, Norge og England.

Handel og økonomi

Skillet mellom viking og handelsmann var ofte uklart. Hålogalendingen Ottar seilte med pelsverk, tauverk og hvalrosstenner sørover, besøkte Kaupang i Vestfold og Hedeby i Slesvig, og fortalte om reisene sine til kong Alfred i England rundt 880. Beretningen hans er blant de eldste skriftene som bruker navnet Norge.

Kaupang regnes som Norges første by. Den var inndelt i faste tomter, bebodd året rundt og kan ha hatt rundt 500 innbyggere. Herfra gikk jern, brynestein og kleberstein ut av landet. Inn kom keramikk, som ikke ble laget i Norge, glassperler, smykker, gode våpen og slaver. Andre viktige handelssteder var Ribe, Birka og Hedeby i Skandinavia, York i England og Dublin i Irland.

Sølv var verdimåleren, og det ble regnet etter vekt. Derfor finner arkeologene opphakket sølv og skålvekter. Fra begynnelsen av 800-tallet til midten av 900-tallet består myntfunnene i Skandinavia nesten bare av arabiske mynter. Etter rundt 970 tar den importen slutt, og sølvet kommer i stedet fra tyske gruver og engelsk utmynting.

Skipene

Uten skipene ingen vikingtid. Vikingskipene ble bygd for både roing og seiling, uten fast dekk, og stakk så grunt at de kunne legge til nesten hvor som helst. Skroget ble klinkbygd: Bordene ble lagt omlott og klinket sammen med jernnagler før spantene ble satt inn, noe som ga en fleksibel konstruksjon som tålte grov sjø. De slanke langskipene ble brukt i krig, de bredere knarrene til handel. Funnene fra Oseberg, Gokstad og Tune er beskrevet i artikkelen om vikingskipene.

Religion og kristning

Den førkristne religionen handlet mer om handling enn om lære. Gudene skulle gi godt år, fruktbarhet og krigslykke, og de krevde blot og respekt for helligdommene sine, men de dømte ikke menneskene moralsk. Høvdingene ledet blotet, og noen var trolig særlig knyttet til Odin, andre til Tor eller Frøya. Mytene om gudene er samlet i innføringen i norrøn mytologi, og forestillingene om livet etter døden i artikkelen om Valhall.

Kontakten med kristendommen gikk tilbake til begynnelsen av vikingtiden. Mange nordboere kan ha blitt primsignet, en forløper for dåpen, når de handlet i kristne land. Misjonæren Ansgar dannet en liten menighet i Birka rundt 830, og i siste halvdel av 900-tallet ble danskekongen Harald Blåtann døpt. Det tidligste dokumenterte kristne gravfeltet i Norge er Faret i Skien, fra midten av 900-tallet.

Kristningen av Norge var både religiøs og politisk. Regionale ledere ble ofte tvunget til å la seg døpe som en del av å underkaste seg kongen. Med Olav Haraldssons kristenrett, vedtatt på Mostertinget i 1020-årene, ble kristendommen riksreligion. Olav falt på Stiklestad i 1030, men slaget handlet mer om makt enn om tro, og de fleste lederne på begge sider var allerede kristne. Det var helgenkulten etter hans død som gjorde ham til et symbol, og som fortsatt markeres på olsok. Den gamle og den nye troen levde side om side langt inn på 1000-tallet, og de siste tradisjonelle gravene i Sør-Norge er fra rundt 1070.

Skrift, dikt og kunst

Vikingtiden var ikke skriftløs. Folk skrev med runer, og den yngre runerekken med 16 tegn ble brukt på runesteiner, gjenstander og etter hvert trepinner. Skaldene laget dikt med strenge versemål til ære for konger og høvdinger, og mye av det vi vet om tiden, er bevart i slike kvad. Kunsten var full av dyreornamentikk i stadig nye stiler: borrestil, jellingstil, mammenstil og ringerikestil, og til slutt urnesstilen, som har fått navn etter portalen på Urnes stavkirke.

Kongene og rikssamlingen

Ved slutten av 900-tallet vokste de danske, svenske og norske kongerikene fram. Tradisjonelt sies det at Harald Hårfagre samlet Norge etter slaget i Hafrsfjord, datert til 872. Store norske leksikon kaller det noe overdrevet å snakke om en rikssamling: Det fantes ingen institusjoner som kunne holde et rike sammen, og Trøndelag, Nord-Norge og store deler av Østlandet lå trolig utenfor Haralds makt.

Midt på 900-tallet flyttet tyngdepunktet sørover til Danmark, der Gorm den gamle og Harald Blåtann bygde opp makten fra Jelling. Ladejarlene styrte Trøndelag, og det var en lang strid om hvem som skulle ha makten i Norge. Kongedømmet ble sterkere med kristningen, fordi kongen ble kirkens beskytter. Harald Hardråde var den første som lot prege en nasjonal norsk mynt, med lavt sølvinnhold og verdi basert på kongens autoritet. Det markerer overgangen fra en økonomi der sølvet ble veid, til en pengeøkonomi slik den vokste fram i middelalderens Europa.

Hvor kan du oppleve vikingtiden?

Vikingtidsmuseet på Bygdøy i Oslo er stengt for ombygging og planlegger å åpne i november 2027, med forbehold om endringer. Fram til da viser Historisk museum i Oslo sentrum gjenstander fra vikingtiden, blant dem Gjermundbuhjelmen, den eneste bevarte vikinghjelmen fra Norge. På Sagastad på Nordfjordeid står en rekonstruksjon av Myklebustskipet, og Stiklestad og Borrehaugene i Horten er historiske steder du kan gå rundt på selv. En grundig faglig oversikt finner du i Store norske leksikons artikkel om vikingtiden og på norgeshistorie.no. Flere sider om tiden og mytene finner du samlet under norrøn mytologi og vikingtid.