Vikingskipene: Oseberg, Gokstad og Tune

Tre skip som ble dratt på land, gravd ned i blåleire og dekket med enorme hauger for over tusen år siden, er i dag blant de best bevarte vikingskipene i verden. Osebergskipet, Gokstadskipet og Tuneskipet kom fram mellom 1867 og 1904, og de har gitt oss det meste av det vi vet om hvordan vikingtidens skip var bygd.

Osebergskipet

Sommeren 1903 fikk arkeologene høre om et skip i Revehaugen på gården Oseberg i Slagen, i dag Tønsberg. Året etter ble haugen gravd ut av Gabriel Gustafson fra Universitetets oldsaksamling, med Haakon Shetelig som assistent. Funnet regnes som den rikeste graven fra vikingtiden i hele Europa.

Skipet er et lett fartøy av eik, rundt 22 meter langt og 5,1 meter bredt, bygd for både roing og seiling. Masten var av furu og rundt 13 meter høy. Begge stevnene er rikt utskåret med dyreornamentikk, og forstavnen ender i et opprullet ormehode, det eneste «dragehodet» som er bevart fra norsk vikingtid. Årringsdateringer viser at skipet ble bygd på Vestlandet rundt 820, og at begravelsen fant sted i 834.

Kvinnene i Osebergskipet

I et tømret gravkammer bak masten lå restene av to kvinner. Den yngste var rundt 50–55 år, den eldste rundt 80, kanskje eldre, og begge var omkring 158 centimeter høye. Den eldste hadde trolig hatt brystkreft med spredning til skjelettet, mens den yngste hadde et tilhelet kragebeinsbrudd og hadde brukt tannpirker. En eldre forskergenerasjon mente at den eldste var dronning Åsa, Harald Hårfagres farmor, og at den yngste var en ofret trellkvinne. Begge tolkningene regnes nå som lite sannsynlige: Tennene og skjelettet viser at også den yngste hørte til overklassen.

Med seg i graven fikk de en vogn, flere sleder, fem utskårne dyrehodestolper, senger, kister, vevstoler, kjøkkenutstyr og rester av billedvev, i tillegg til ofrede hester, hunder og okser. Mange av tregjenstandene har ingen paralleller i resten av vikingtidsmaterialet. Utskjæringene er viktige kilder til vikingtidens dyreornamentikk og treskurd.

Gokstadskipet

Vinteren 1879–1880 begynte sønnene på en av Gokstad-gårdene i Sandefjord å grave i Kongshaugen. Det hadde lenge gått rykter om skatter i haugen. Da de begynte å gjøre funn, kom Nicolay Nicolaysen fra Fortidsminneforeningen og satte i gang en ordentlig utgravning våren 1880. Anslagsvis 25 000 mennesker kom for å se på.

Gokstadskipet er verdens største bevarte vikingskip, vel 23 meter langt og rundt 5 meter bredt. Det er bygd av eik med innslag av furu, klinkbygd med 16 bordganger og 16 par årer, og har trolig hatt et mannskap på godt over 30. Bordgangene under vannlinjen er ekstra tynne, og skipet var fleksibelt og hurtig, egnet til havseilas. Foran i skipet lå hvitt ullstoff med påsydde røde striper, trolig rester av seilet. Skipet ble bygd i 890-årene og satt i haugen omkring år 900.

Den gravlagte var en mann i 40-årene, minst 1,80 meter høy og kraftig bygd. Han ble trolig drept i kamp: Et sverdhugg har kappet leggbeinet ved ankelen, og han hadde hoggskader ved begge knærne. I graven lå blant annet tre mindre båter, en slede, senger, en bronsekjel med runeinnskrift og et brettspill. Utenfor skipet var det ofret tolv hester og minst sju hunder, og bak gravkammeret to påfugler og to hønsehauker. Mange har forsøkt å knytte ham til Olav Geirstad-alv, en vestfoldkonge i sagaene, men det kan ikke bevises.

Tuneskipet

Tuneskipet var det første av de tre som ble funnet. Bonden Ole Arvesen på gården Haugen på Rolvsøy hentet jord fra den store Båthaugen og støtte på kraftige eikeplanker. Løytnant Hans Bassøe fra nabosoknet Råde fikk ham til å stanse og kontaktet Fortidsminneforeningen, og høsten 1867 ble skipet tatt ut av Oluf Rygh. Det var hans første arkeologiske undersøkelse, og den varte bare et par uker. Spor etter spadene sees fortsatt i treverket.

Skipet er dårligere bevart enn de to andre, og bare den nederste delen har overlevd. Det ble lenge sett på som en enklere variant, men en digital rekonstruksjon laget av arkeologen Knut Paasche tidlig på 2000-tallet endret synet. Det var første gang laserskanning ble brukt til å dokumentere et kulturminne i Norge. Tuneskipet viste seg å være flatere i bunnen og ha et annet forhold mellom lengde og bredde enn de andre: en rask seiler som også kunne ros, bygd for å frakte mange menn raskt. Navnet kommer av at Rolvsøy i 1867 hørte til Tune prestegjeld.

Hvorfor er skipene så godt bevart?

Svaret ligger i leira. Osebergskipet ble gravd halvveis ned i blåleire, fylt med stein og dekket av en 44 meter vid og opprinnelig 6 meter høy haug av gresstorv. Graven lå nesten lufttett, og tre, tekstiler og andre organiske materialer ble bevart. Også Gokstadskipet ble satt i en grop som ble fylt med vann og blåleire opp til vannlinjen. Tuneskipet var gravd ned i leire under bakkenivå. Den nederste delen ble derfor godt bevart, mens resten av skipet og gravgodset ble kraftig nedbrutt.

Alle tre gravene ble likevel plyndret i vikingtiden. I Oseberghaugen har gravrøverne etterlatt spader som er datert til kort tid etter 953, og haugbrottet i Gokstad skjedde i andre halvdel av 900-tallet, gjennom en 14 meter lang gang fra utsiden av haugen inn til skipet. Hvorfor gravene ble åpnet, er omdiskutert. Det kan ha handlet om å vanære et rivaliserende dynasti, om å hente ut gjenstander med symbolverdi, eller om å flytte de døde til kristen grav. Hva skipsgravene kan fortelle om forestillingene om døden, er tema i artikkelen om myter og fakta om vikinger.

Fra Vikingskipshuset til Vikingtidsmuseet

Gokstad- og Tuneskipet ble i mange år stående i Universitetshagen i Kristiania. Vikingskipshuset på Bygdøy, tegnet av Arnstein Arneberg etter en arkitektkonkurranse i 1914, åpnet med Oseberghallen i 1926, fløyene for Gokstad- og Tuneskipet sto ferdige i 1932, og fløyen med Oseberg-gjenstandene i 1954.

Høsten 2021 stengte museet for å bli bygd om til det nye Vikingtidsmuseet, med Statsbygg som byggherre og AART architects som arkitekt. Første spadetak ble tatt i februar 2023. Det nye museet blir rundt 13 100 kvadratmeter, omtrent tre ganger så stort som det gamle.

Før åpningen gjenstår full renovering av den gamle museumsbygningen og innflytting av gjenstandene. Sjekk Vikingtidsmuseets egne sider før du planlegger et besøk. I mellomtiden viser Historisk museum i Oslo sentrum gjenstander fra vikingtiden. Er du likevel på Bygdøy, ligger Norsk Folkemuseum på samme halvøy.

Andre vikingskip i Norge

De tre skipene på Bygdøy er ikke de eneste skipsgravene. Flere andre er kjent, men de fleste er langt dårligere bevart.

• Borreskipet fra Borrehaugene i Horten ble funnet av veiarbeidere i 1851 og undersøkt i 1852. Det var den første arkeologiske undersøkelsen av en skipsgrav fra vikingtiden. Skipet var 17–20 meter langt, men haugen var bygd av sand, og lite av treverket er bevart. Beslagene har gitt navn til borrestilen.
• Myklebustskipet på Nordfjordeid ble gravd fram av arkeologen Anders Lorange i 1874. Skipet ble brent som del av begravelsen på slutten av 800-tallet. Ut fra mengden klinknagler, askelaget og 44 skjoldbuler regner man med at det var rundt 30 meter langt, og det regnes som det største vikingskipet som er funnet i Norge, selv om bare nagler og andre rester er igjen. En rekonstruksjon ble sjøsatt i 2019 og står i kunnskapssenteret Sagastad.
• Gjellestadskipet ved Jellhaugen i Halden ble påvist med georadar i 2018 og delvis undersøkt i 2019. Det kan ha vært 23–24 meter langt, og kjølen er fra tiden etter 732, trolig bygd på Vestlandet.
• Klåstadskipet fra Tjølling i Larvik er ikke en skipsgrav, men et handelsskip, en knarr, som trolig havarerte. Det ble funnet i 1893, gravd ut i 1970 og er datert til 998. Lasten var brynestein fra Eidsborg i Telemark. Skipet står i Slottsfjellsmuseet i Tønsberg.

Kopiene som seiler

Skipene har vært kopiert mange ganger, og kopiene har vist hva originalene tålte. I 1893 seilte Magnus Andersen en kopi av Gokstadskipet, kalt Viking, over Atlanterhavet til verdensutstillingen i Chicago. I havna i Tønsberg ligger i dag en kopi av Osebergskipet og Saga Farmann, en kopi av Klåstadskipet sjøsatt i 2018. Flere sider om vikingtid og mytologi finner du under norrøn mytologi og vikingtid, og Store norske leksikon har en grundig artikkel om Osebergfunnet.