Fossegrimen: spillemannen i fossen

Der elva kaster seg utfor et stup og durer i mørket, kunne man i gamle dager høre mer enn vann. I fossen satt fossegrimen og spilte, og den som visste hva han skulle bære med seg dit, kunne gå hjem som spillemann.

Hva er fossegrimen?

Fossegrimen, eller bare grimen, er et overnaturlig vesen som ifølge folketroen holder til i fosser og ved kverner. Han kan vise seg i forskjellige skikkelser og er først og fremst musikalsk: Han spiller i mørke, stille kvelder for å lokke folk til seg (Store norske leksikon). Bokmålsordboka beskriver ham kort som et vesen i fosser som særlig ble oppfattet som læremester for felespillere.

Fossegrimen hører til vannvettene og er nær i slekt med nøkken. Skillet mellom dem er ikke alltid skarpt i kildene. I sagn fra Sigdal kalles læremesteren i fossen både nykken og «strømgubben», mens han andre steder har sitt eget navn.

Slik lærte man å spille av fossegrimen

Kjernen i tradisjonen er avtalen med vesenet. Den som ville lære å spille, måtte gi noe tilbake, og reglene var ganske nøyaktige:

Forestillingen om at offeret avgjør hvor mye du lærer, gikk igjen i mange bygder. Et magert dyr ga en spillemann som kunne skru på stemmeskruene, men ikke stryke en slått.

Sagnene fra Sigdal

Norsk Folkeminnesamling har et sagn fra Sigdal i Buskerud, skrevet ned av Andreas Mørch, som viser hvordan tradisjonen fungerte i en bygd. Den som ville lære, skulle stjele et kjøttbein, helst en saueknoke, kaste det i fossen og sitte med fela ved vannet. Første kveld skjedde ingenting. Andre kveld kastet man et nytt bein. Tredje kveld kom vesenet opp av fossen, og da kunne man plutselig spille.

Sagnet knytter dette til navngitte spillemenn. Ola Eilivsen Taleshaugen, omtalt som den beste spillemannen i bygda, skal ha sittet ved Kittilsfossen tre torsdagskvelder og deretter kunnet låter ingen andre spilte. Om Trond Kringstad ble det sagt at han spilte så kraftig at strengene røk for de andre spillemennene.

Ikke alle lyktes. En tjenestegutt som prøvde, opplevde at elva plutselig steg så voldsomt at den nær tok ham, og han så skikkelsen i vannet. Han turte ikke komme tilbake den tredje kvelden. En annen spiste selv det meste av kjøttet han skulle ofre, og fikk bare lære å stemme. Sagntypen er registrert som ML 4090, «Fossegrimen læremester i felespill» (Eventyr og sagn, UiO).

Myllarguten, Ole Bull og fossegrimen

Når en spillemann var bedre enn alle andre, lå det nær å forklare det med fossegrimen. Det ble sagt om både Myllarguten, Torgeir Augundsson fra Telemark, og om Ole Bull. For Myllarguten skapte nasjonalromantikken et bilde av et naturbarn som hadde fått alt fra fossen. Lokalhistoriewiki viser at virkeligheten var mer jordnær: Han lærte av faren, av Mattis Flathus, Øystein Langedrag og Jon Kjos fra Åmotsdal, som tok ham i lære allerede som niåring.

Ole Bull møtte Myllarguten i 1831 og spilte senere sammen med ham i Christiania. Les mer om felekunstneren i artikkelen om Ole Bull, og om instrumentet de begge spilte, i artikkelen om hardingfela.

Fossegrimen i kunst, musikk og teater

Theodor Kittelsen tegnet fossegrimen i 1887, ifølge Store norske leksikon. Kittelsens tegninger av vettene har formet hvordan mange nordmenn ser for seg disse vesenene, og du kan lese mer om ham i artikkelen om Theodor Kittelsen.

Den største kulturelle gjennomslagskraften fikk fossegrimen i 1905. I januar det året hadde Nationaltheatret premiere på Sigurd Eldegards trollspill Fossegrimen, skrevet på nynorsk. Johan Halvorsen skrev musikken og var ved premieren både dirigent og solist på hardingfele. Ifølge Norsk biografisk leksikon var han den første i musikkhistorien som brukte hardingfela som soloinstrument med orkester. Stykket ble et av de mest spilte på norske scener, og musikken lever videre som Halvorsens Fossegrimen-suite, op. 21.

I Bergen står fossegrimen i bronse og vann. Stephan Sindings statue av Ole Bull ble avduket på det som i dag heter Ole Bulls plass i 1901. Ifølge Bergen kommune står Bull og spiller over fossen med fossegrimen, og bassenget under statuen utgjør fossen i komposisjonen.

Beslektede vesener

Fossegrimen var ikke den eneste som kunne lære bort musikk. Også nøkken og huldra ble sagt å gi folk slåtter, og forestillingen om låter med overnaturlig opphav er en viktig del av norsk folkemusikk. Vil du se hvordan fossegrimen passer inn blant vettene og de underjordiske, finner du oversikten i artikkelen om norsk folketro.