Troll i norsk folketro og eventyr

Trollene bor i fjellet og den mørke skogen, de kaster stein etter kirker og sprekker når sola står opp. Ingen skikkelse i norsk folketro er mer kjent – og ingen har endret seg så mye på veien fra norrøne jotner til lykketroll i hylla.

Hva er et troll?

Troll er overnaturlige vesener som finnes i norrøn mytologi og i senere sagn, eventyr og folketro i Skandinavia. De regnes som en form for vette, det vil si et av de overnaturlige vesenene som ifølge folketroen holdt til i naturen. Trollene kunne være store eller små, onde eller gode. I norsk tradisjon er de oftest store, monsterlignende skapninger, men ordet kunne også brukes om andre vesener: Store norske leksikon påpeker at troll også kan opptre som hulder.

Felles for de fleste fortellingene er at trollene hører til utenfor menneskenes trygge verden. De holder til i fjell og dype skoger, de er sterke og stygge, de trives i mørket – og de er, nesten uten unntak, dummere enn menneskene.

Fra jotner til troll

Hvor ordet troll kommer fra, er usikkert. I norrøn tid ble det brukt som en fellesbetegnelse for ulike vesener som ikke var mennesker, og noen forskere mener at det særlig ble brukt om jotner og gygrer. Jotnene var gudenes motstandere i mytologien, store og truende og knyttet til naturkreftene.

Da kristendommen kom på 1000-tallet, fikk jotnene ingen plass i den nye religionen, men de levde videre som troll og jutuler i sagn. Kampen mot æsene ble til fiendskap mot kirken: Trollene kastet stein mot de nye kirkene, men de kastet dårlig, og ifølge sagnene traff de aldri. Mens jotnene i mytene ofte var vise, ble trollene i folketroen dumme og lettlurte.

Ordet hadde også andre betydninger. De eldste norske lovene forbød folk å «sitte ute for å oppvekke troll», og her betydde troll de døde forfedrene. Under hekseprosessene på 1500- og 1600-tallet ble de som var anklaget for å ha forbindelse med djevelen, kalt trollfolk – trollkvinner og trollmenn. Først på 1700-tallet begynte trollene å bli mer underholdende enn farlige.

Bergtroll, skogtroll og sjøtroll

Bokmålsordboka beskriver trollet som et stort, stygt og sterkt vesen som holder til i skog, berg eller sjø. Grovt sett kan man skille mellom tre slags troll, selv om fortellingene sjelden er så nøye med inndelingen.

Hvorfor sprekker trollene i sola?

I sagn og eventyr trives trollene i mørket og blir til stein i sollys. Motivet er gammelt. I eddadiktet Allvismål holder Tor dvergen Allvis opptatt med spørsmål til sola står opp, og leksikonet antyder at det får fatale følger for dvergen. Forestillingen ga også en forklaring på landskapet: En stein med rar form eller en fjelltopp som ligner et ansikt, kunne være et troll som ble overrasket av dagslyset.

Troll og kirkeklokker

Kirkeklokkene var trollenes andre store fiende. Et sagn fra Gausdal forteller om jutulen i Holberget i Svatsum, som flyttet til Skreia ved Mjøsa fordi han ikke tålte klangen da bygda fikk kirke. En mann som skulle hilse på ham, stakk en hestesko i votten, for jutulen klemte hardt – og hesteskoen kom ut klemt flat. Sagntypen kalles «Håndhilse på troll» (ML 5010) i Norsk Folkeminnesamlings sagnarkiv.

På Byneset utenfor Trondheim fortelles det om Solunnkjerringa, ei trollkjerring som bodde i berget i den bratte bakken Solunna. En juledagsmorgen bød hun kirketjeneren drikke. Han kastet den bak seg, og der dråpene traff hesten, svidde de av hårene. Trollkjerringa satte etter ham, men han rakk kirken og fikk ringt med klokkene. Da lyden nådde henne, falt hun om ved veien og ble til stein.

Samme motiv bruker Ibsen i Peer Gynt (1867): Peer slipper ut av Dovregubbens hall fordi han blir reddet av kirkeklokker i det fjerne. Den som var lokket inn i berget, kunne også ringes ut – les mer i artikkelen om å bli bergtatt.

Troll i stedsnavn

Dramatiske landskapsformer har ofte fått en trollforklaring, og navnene sitter fortsatt på kartet: Trollveggen, Trolltunga, Trollstigen, Trollheimen og Trollfjorden. Noen navn bygger på jutulen. Jutulhogget, en 2,5 kilometer lang kløft mellom Alvdal og Rendalen i Østerdalen, skal ifølge sagnet være hogd av Rendalsjutulen, som ville lede Glåma over til sin egen dal. Glåmdalsjutulen stoppet ham i siste liten og slo ham i hjel. Kløfta ble trolig gravd ut da en bredemt sjø ble tappet brått mot slutten av istiden, men det er sagnet som har gitt den navnet.

Trollene i eventyrene og hos Kittelsen

På 1800-tallet ble trollet en hovedperson i de norske folkeeventyrene. Både De tre bukkene Bruse og Gutten som kappåt med trollet ble utgitt av Asbjørnsen og Moe i 1843. I eventyrene er trollene store, stygge og skumle, noen har flere hoder, og noen er nesten et stykke av skogen eller fjellet selv. Det faste mønsteret er at en klok gutt, gjerne Askeladden, overvinner trollet med list, ikke med kraft.

Den første som tegnet eventyrtrollene, var Erik Werenskiold. Den som virkelig skapte bildet av dem, var Theodor Kittelsen. Hans første berømte trollillustrasjoner kom i Eventyrbog for Børn (1883–1887), og de har siden formet hvordan nordmenn ser for seg et troll. Kittelsen plasserte de overnaturlige skikkelsene i et gjenkjennelig norsk landskap, slik at de virket nesten virkelige. Les mer i artikkelen om Theodor Kittelsen.

Troll i dag: lykketroll, filmer og trollkors

Trollet har gått fra trussel til turistsuvenir. Lykketrollet ble opprinnelig laget av dansken Thomas Dam og ble en internasjonal salgssuksess på 1960-tallet. Norske filmer som Trolljegeren (2010) og Troll (2022) har gjort trollet til monster igjen, og ordet nettroll brukes om dem som provoserer på nett.

Smykket trollkors, en jernring med krysset ende, blir ofte solgt som et gammelt vern mot troll. Det finnes likevel ingen kjente eldre norske kilder til smykket. Den vanligste forklaringen er at det ble laget av en svensk smed på 1990-tallet. De vernemidlene folketroen faktisk brukte mot troll og andre vetter, var stål, korsmerker, kirkeklokker og hellige ord – se oversikten i artikkelen om norsk folketro.