Vetter, tusser og underjordiske

Under haugen bak låven, i den store steinen på jordet og inne i berget bodde det et folk som lignet menneskene, men som sjelden lot seg se. De ble kalt vetter, tusser, haugfolk eller bare de underjordiske, og forholdet til dem styrte mye av det som skjedde på gården.

Vetter, underjordiske og tusser – hva er forskjellen?

Ordene glir over i hverandre, og bruken varierte fra bygd til bygd. Grovt sett er vette det videste begrepet, mens underjordiske og tusser brukes mer spesifikt om folket som bodde under jorda.

Slik levde de underjordiske

Ifølge folketroen hadde de underjordiske overnaturlige evner og levde lenger enn vanlige mennesker. Ellers lignet livet deres på bøndenes: De hadde familier, drev gårdsbruk, fiske og handel, holdt buskap og feiret bryllup. Men alt var litt bedre hos dem. Huldrekyrne var større og flottere enn menneskenes, og huldrefolket satt på store rikdommer og hadde rikelig med mat. Noen steder fortalte man også om huldrekirker og tusseprester, selv om de underjordiske ikke kunne døpes.

De kunne ligne mennesker, men hadde gjerne et trekk som avslørte dem. Det kjente eksempelet er huldra, vakker forfra, men med kuhale bakfra. Som regel var de usynlige, og de viste seg helst for mennesker med spesielle evner.

Om opprinnelsen fortalte man et sagn med mange varianter: Eva gjemte de barna hun ikke hadde rukket å vaske da Gud kom på besøk, og Gud bestemte at det som var skjult for ham, skulle forbli skjult. Andre mente at de underjordiske var falne engler som ikke hadde syndet grovt nok til å havne i helvete.

Haugbonden, tuntreet og landvettene

Gammel fedrekult kan ha vært en av forløperne til troen på de underjordiske. Den første som ryddet gården, ble ifølge tradisjonen gravlagt i ættehaugen og holdt seg der etter døden for å vokte folk og gård. I Telemark het han gjerne haugbonden, på Vestlandet gardvorden, og andre steder rudkallen. Han kunne ha sin egen seng på loftet, tussesenga, som ingen andre fikk sove i. Fortellingene om ham levde videre i forestillingen om nissen.

Ofte var haugbonden knyttet til tuntreet, også kalt vettetre eller tussebjørk. Treet vokste gjerne på en gammel gravhaug og skulle ikke skades med skarp redskap. Så lenge det fikk stå i fred, vernet det gården mot ulykker, og man ofret øl og mat ved treet, særlig til jul.

På et større plan fantes landvettene, som holdt til i lunder, fjell og fosser og vernet landet mot fiender. Ordet er bare kjent i Norge og på Island. I Olav Tryggvasons saga heter det at fjell og hauger på Island var fulle av landvetter, store og små. De norske kristenrettene forbød folk å tro på dem – et tegn på hvor utbredt troen var.

Alver i norrøn tradisjon

I skaldekvad og eddadikt nevnes alvene i samme åndedrag som æsene og vanene, de norrøne gudene. De beskrives både som avdøde mennesker eller ånder og som et underjordisk folk, og de var forbundet med død, fruktbarhet og natur.

Snorre Sturlason skiller mellom to slags alver. Lysalvene er vakrere enn sola og bor i Alvheim, der også vanen Frøy holder til. Svartalvene er mørke som bek og bor under jorda i Svartalvheim. Skillet finnes ikke i andre kilder og er ukjent i nyere folketro, og det kan være påvirket av Snorres kristne tenkemåte, med lyst og godt mot mørkt og ondt. Snorre blander også svartalvene sammen med dvergene. Les mer om Alvheim og de andre verdenene i artikkelen om de ni verdenene.

Alveblot

Alvene var knyttet til ætten og forfedrene, og de fikk egne ofringer. Skalden Sigvat Tordarson forteller i Austrfararvísur at han på en ferd til Sverige ble nektet å komme inn i et hus der det ble holdt alveblot. Blotet ble ledet av husfruen og var stengt for andre enn ætten. Kormáks saga forteller om et blot på Island på 900-tallet, der en okse ble ofret på en gravhaug for at en såret mann skulle bli frisk.

Alver i folketroen – og hvorfor ordet nesten forsvant

I nyere norsk folketro er ordet alver lite brukt. I stedet snakket man om huldrefolk, haugfolk, vetter og de underjordiske. Men mye av innholdet levde videre. Fordi alvekulten var privat og hørte til hjemmet og ætten, ble forestillingene og ritualene trolig ført videre helt opp mot moderne tid. Folk ofret smør, melk eller øl ved store steiner og andre spesielle steder, gjerne til jul og midtsommer, og ved viktige arbeidsoppgaver som seterdrift og tømmerfløting.

Dagens bilde av alvene som eteriske skikkelser med spisse ører kommer fra fantasy-litteratur, film og spill, ikke fra norsk folketro (Store norske leksikon).

Dvergene

Dvergene var viktige i norrøn mytologi, særlig som smeder som laget Tors hammer Mjølner, Odins ring Draupne og Frøyas halssmykke Brisingamen. I norsk folketro ble de som regel regnet som en del av de underjordiske. De bodde i berg og store steiner, og ordet dvergmål, ekko, kommer av forestillingen om at det var dvergene som hermet etter stemmen. I nyere tradisjon har dvergene ofte en usynlighetshatt og et styrkebelte; den som tar beltet, kan overvinne dvergen.

Byttinger: barna de underjordiske tok

En av de mest alvorlige forestillingene var byttingen. Nyfødte og udøpte barn ble regnet som særlig utsatt, og man trodde at de underjordiske, som misunte menneskene styrken og helsen, kunne bytte bort et menneskebarn med et av sine egne. Byttingen ble kjent igjen på at barnet var mye sykt, hadde en enorm appetitt, spesielle merker på huden, en funksjonsnedsettelse som ikke var oppdaget ved fødselen, eller ganske enkelt ble oppfattet som stygt (Store norske leksikon).

Rådet var hardt. Plaget man byttingen så den skrek, skulle huldremoren komme og hente sitt eget barn og levere menneskebarnet tilbake. Ifølge tradisjonen kunne man la byttingen skrike eller sulte, eller legge den ut i snøen. Forestillingen viser at folketroen også hadde en mørk side: Den ga forklaringer på sykdom og funksjonsnedsettelser som kunne få alvorlige følger for barna det gjaldt.

Før dåpen vernet man barnet ved å lese Guds ord over det, sy korsmerker inn i klærne eller legge stål eller arvesølv i vogga. Kjente sagn om byttinger finnes i Asbjørnsens fortelling «En signekjærring» i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn.

Slik holdt man seg til venns med de underjordiske

• Del maten: Ved melkingen skulle litt melk søles på fjøsgolvet, så de under jorda også fikk sitt.
• Be om lov: Når folk kom til setra om sommeren, eller skulle sove i en fiske- eller jakthytte, ba de om lov til å være der.
• Gi plass: Mange satte av en egen bås på setra til en huldreku.
• La det hellige stå: Tuntreet og haugen på gården skulle ikke røres.
• Vern deg: Stål, korsmerke, «Jesu navn» og fadervår holdt de underjordiske på avstand når de ble for nærgående.

Belønningen for god naboskikk var mye smør og ost og hell i arbeidet. Den som ikke tok hensyn, kunne bli bergtatt eller få uhell i arbeidet. Oversikten over alle vesenene finner du i artikkelen om norsk folketro.