Draugen: havets gjenganger i nordnorsk folketro

Om morgenen lå årene feil vei i båten, med bladene fram. Noen hadde vært i naustet i natt og prøvd seg på tofte etter tofte. For fiskerne i Nord-Norge var det ingen tvil om hvem det var – og hva det betydde.

Hva er draugen?

Ordet draug kommer av norrønt draugr, og opprinnelig betydde det en avdød som går igjen. Draugen kunne bo i gravhaugen eller forlate den for å hjemsøke de levende, og i flere norske dialekter har ordet beholdt betydningen gjenganger. Les mer om de andre dødningene i folketroen i artikkelen om gjenferd, utburd og deildegast.

I nyere norsk folketro fikk ordet en smalere betydning: draugen var en mann som hadde druknet på sjøen og ikke kommet i kristen jord. Derfor var han ondsinnet og ville trekke andre med seg i dypet. Å se eller høre draugen var et varsel om at noen skulle dø. Draugen regnes blant vannvettene, sammen med nøkken, havmannen og havfrua, men han kunne også vise seg på land (Store norske leksikon).

Halvbåten og tanghodet – slik ser draugen ut

I sagnene er draugen en mann i skinnhyre, fiskerens gamle skinnklær, men med en tangvase der hodet skulle vært. Han seiler i en halv båt. Bokmålsordboka beskriver ham som et havvette med skikkelse som en fisker, som ror i en halv båt og varsler død. Noen ganger romsterte han i båtnaustene, og noen ganger var han bare en stein med tang på. Derfor tok fiskerne nødig en «tangstein» med som ballast.

Draugen prøver rom: varselet om drukning

Den vanligste sagntypen om draugen kalles «Draugen prøver rom» (ML 4070) i Norsk Folkeminnesamling. Draugen kommer opp av havet om natta, setter seg i en båt som står på land og prøver plassene én etter én. For hvert rom sier han at her passer det ikke, til han kommer til et rom der det passer. Den som skal sitte der, er feig – og skal drukne.

Et sagn fra Tysfjord sier det rett ut: kom draugen i båten, spådde det død, og slo han seg ned i et rom, skulle det snart bli borte en mann fra det rommet.

Fortellingene har en fast detalj som sier mye om livet om bord: Årene skal ligge med bladene akterover når de skytes inn i båten. Når de lå feil vei om morgenen, var det et tegn på at noe ikke var som det skulle.

Sjødraugene mot de døde på kirkegården

En annen sagntype, «Sjødraugene og landdraugene» (ML 4065), ender i et slag mellom draugene fra havet og de døde i kristen jord. Den som blir jaget av draugen, hopper over kirkegårdsmuren og roper på de døde om hjelp.

På Røst fortelles det om et gammelt ektepar som gikk ut for å håve sild om kvelden, enda alle andre hadde bestemt seg for å vente til dagen etter. På vei hjem hørte de ul fra havet og så en flokk draugar komme etter seg. De løp inn på kirkegården på øya Glea og ropte på de døde. De døde kom opp av gravene med bordender i hendene, og etter en fæl strid ble draugene kastet på havet igjen. Om morgenen lå likkistefjøler og tareleggar spredt helt ned til flomålet – og silda var borte resten av året.

Lignende sagn finnes fra Storvågan i Lofoten, fra Salten, der draugen ville ha julebrennevinet, og fra Kornstad i Møre og Romsdal. Felles er at de døde i viet jord står på de levendes side mot dem havet tok.

Hvorfor hører draugen til Nord-Norge?

Draugsagn finnes langs hele kysten, men nordnorsk folketradisjon er særlig rik på dem. Mange av sagnene foregår under Lofotfisket eller på vei dit, når båtene ble satt på land for natta. Folketroen samlet seg ofte rundt arbeid med stor usikkerhet og risiko, og havet var det farligste arbeidsstedet av alle. Draugen ga sorgen og frykten et ansikt, og varslene ga en forklaring når en båt ikke kom tilbake.

Til havet hørte også en rekke forsiktighetsregler. Eilert Sundt fortalte at sjøbønder ikke turde bruke vanlige ord ute på fiskeplassen, fordi havets vetter ikke skulle forstå dem. Slike skikker er samlet i artikkelen om norsk overtro.

Draugen i litteraturen og kunsten

Jonas Lie bodde i Tromsø fra han var fem til han var elleve år, og inntrykkene fra Nord-Norge regnes som viktige for forfatterskapet hans. Gjennombruddet kom med Den Fremsynte eller Billeder fra Nordland (1870), og i samlingene Trold (1891–92) vendte han tilbake til de overnaturlige motivene. Til Lies draughistorier hører «Elias og draugen», som blant annet er tatt med i Roald Dahls antologi med spøkelseshistorier.

Theodor Kittelsen flyttet i 1887 til Skomvær fyr i Lofoten, og der laget han tegningene og tekstene som ble til bøkene Fra Lofoten (1890–91) og Troldskab (1892). Hans tegning Draugen, i blyant, penn og lavering, viser vesenet som stiger opp av sjøen mot en båt i storm. Den tilhører i dag Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. Les mer om kunstneren i artikkelen om Theodor Kittelsen.

Navnet lever videre på havet. Marinens jager Draug ble sjøsatt i 1908, og oljefeltet Draugen på Haltenbanken, i produksjon fra 1993, var den første feltutbyggingen i Norskehavet. Draugen er en av mange vesener i norsk folketro som har fått et nytt liv som navn.