Nøkken: vannvesenet i tjern og elver

Et stille skogstjern etter solnedgang, siv langs bredden og et par øyne som så vidt bryter overflaten. Nøkken var vannets farligste vesen i norsk folketro, og han ble brukt til å holde barn borte fra elver og tjern i generasjoner.

Hva er nøkken?

Ifølge folketroen holder nøkken til i elver, innsjøer, tjern og brønner, og han lokker folk til å drukne. Han var særlig farlig etter at sola hadde gått ned. Ordet kommer av norrønt nykr, og på nynorsk heter han også nykken. Skikkelsen har slektninger i flere germanske språk: tysk Nix, svensk näck og engelsk nicker.

Nøkken er en av vannvettene, sammen med blant andre fossegrimen og draugen. Han er gammel i skriftlige kilder: Den islandske Landnámabók fra 1100-tallet forteller om en grå hingst som stiger opp av sjøen, og den svenske presten Olaus Magnus skrev på 1550-tallet at når nøkken viser seg, kommer noen til å drukne (Store norske leksikon).

Nøkkens mange skikkelser

Den vanligste beskrivelsen er en mann med langt hår, skjegg og store øyne, der det drypper fra skjegget. Men nøkken var kjent for å skape seg om, og sagnene lar ham dukke opp i svært ulike former:

Nøkken som hvit hest

Hesten er den skikkelsen flest husker. Et sagn fra Hvaler i Østfold, skrevet ned av Ruth Hult og bevart i Norsk Folkeminnesamling, forteller om noen gutter som fant en fin, hvit hest i fjæra. Én av dem klatret opp på ryggen. En liten gutt som også ville opp, men ikke snakket rent, ropte «Nøkk meg opp!» da han mente «løft meg opp». Hesten hørte navnet sitt, styrtet ut i sjøen og forsvant i dypet. Sagnet viser den viktigste regelen i møte med nøkken: Den som sier navnet hans, bryter makten hans.

Varskrik og «Timen er kommen, men ikke mannen»

Ifølge tradisjonen måtte nøkken ha et menneske hvert år, og skjebnen bestemte hvem det skulle være. Den som skulle drukne, hørte gjerne nøkken skrike på forhånd. Dette varskriket kunne høres ut som jamring og klynking fra et menneske i dødsangst.

Selv den som ble reddet første gang, slapp sjelden unna. Sagntypen kalles «Rop fra vannet» (ML 4050). En variant fra Volbufjorden i Valdres, skrevet ned av Knut Hermundstad, forteller om en tjenestegutt som tresket på låven en vintermorgen og hørte et skrik fra isen om at timen var kommet, men ikke mannen. Han ropte tilbake at han ikke kom ennå. Vinteren etter gikk han på skøyter på det samme vannet, så råken andre advarte ham mot – og gikk likevel ned i den. Da de fikk ham opp, var han død.

Slik vernet man seg mot nøkken

• Si navnet hans. Når nøkken var i ferd med å dra noen under, kunne offeret rope «nøkk», og da slapp han taket og forsvant.
• Stål i vannet. Kom man til et stille vann etter solnedgang, kunne man kaste stål i vannet og lese en regle. Store norske leksikon gjengir den slik: «Nykk! nykk! Nål i vatn. Jomfru Maria kastet stål i vatn. Du søkk! Eg flyt!»
• Hold deg unna vannet om kvelden. Nøkken var en vanlig skremselsfigur for barn. Han skulle hindre dem i å gå nær elver og tjern og få dem til å holde seg unna fremmede hester.

Nøkken og felespillet

I likhet med fossegrimen og huldra kunne nøkken lære folk å spille. Ved fosser og elvestryk kunne man lytte til tonene hans og gjøre dem til sine egne. Noen steder måtte man gå til vannet tre torsdagskvelder på rad og kaste et kjøttstykke uti for å få høre musikken. Det var en risikabel læremester: Noen mente at den som lærte av nøkken, solgte sjelen sin til djevelen. Fortellingene henger tett sammen med folkemusikken og forestillingen om slåtter med overnaturlig opphav.

Også i balladene spiller musikken en rolle. I Villemann og Magnhild faller Magnhild i elva, og det er Villemanns harpespill som tvinger nøkken til å slippe henne. I Heimo og nøkken skaper nøkken seg om til en kristen ridder for å lokke en ung jente, men hun dreper ham med kniv.

Kittelsens nøkken

Bildet de fleste nordmenn har av nøkken, kommer fra Theodor Kittelsen. Han tegnet nøkken til boka Troldskab (1892), men det er tegningen Nøkken fra 1904 som er best kjent. Den viser bare toppen av hodet og to lysende grønne øyne over et mørkt skogsvann, med ringer i vannet rundt. Tegningen er utført i blant annet penn, akvarell og fargestift, måler omtrent 69 × 48 centimeter og ble gitt til Nasjonalmuseet av Olaf Schou i 1909 (Nasjonalmuseet). Kittelsen laget også tegningen Nøkken han sjunger paa Bøljen blaa, der nøkken spiller på en harpe. Les mer om kunstneren i artikkelen om Theodor Kittelsen.

Johan Sebastian Welhaven skrev diktet «Nøkken», og nøkken er også nevnt i Arne Garborgs Haugtussa.

Beslektede vesener

Fossegrimen er nøkkens nærmeste slektning og holder til ved fosser og kverner. Ute ved havet var det draugen som varslet drukning. Vil du se hvordan nøkken passer inn blant vettene, troll og huldrefolk, finner du oversikten i artikkelen om norsk folketro.