Nissen: gardsnissen i norsk folketro

Julaften gikk noen på gården ut på låven med en bolle grøt og en klatt smør. Det var ikke barnelek. Nissen var gårdens usynlige medhjelper, og fikk han ikke det han hadde krav på, kunne det koste en ku.

Hvem er nissen i folketroen?

Nissen er et overnaturlig vesen i nordisk folketro som holder til i nærheten av menneskene, på selve gården. Han er en liten, gråkledd mann med rød lue og langt skjegg, men han er svært sterk. Hvis han får god mat og drikke på visse kvelder, særlig julekvelden, hjelper han til med arbeidet på gården. Blir han dårlig behandlet, blir han ondskapsfull og kan skade både folk og dyr.

Nissen ble ikke regnet som direkte farlig, men han var snarsint, lunefull og ofte skadefro. Det klokeste var å holde seg til venns med ham. Han er også en helt annen skikkelse enn julenissen med gavesekken – det er i utgangspunktet bare navnet de har felles.

Slik så fjøsnissen ut

Ifølge folketroen var nissen liten av vekst, med et furet gammelmannsansikt og hvitt eller grått skjegg. Han gikk i rød topplue, grå vadmelsbukser og jakke, og på beina hadde han tresko eller fine sko med sølvspenne. Som regel var han usynlig, men han var aldri langt unna og fulgte med på alt som skjedde.

Han bodde på låven, i fjøset eller stallen, eller under disse husene, og noen steder i gamle trær eller i fjellet. I fortellinger fra Nordland er nissen vant med sjøen og blir med fiskebåtene ut. De fleste sagn handler om nissen alene, men det finnes også fortellinger om nissekoner og nissebarn. Et særtrekk er at nissen gjorde både kvinne- og mannsarbeid like godt, og dermed sto litt på siden av menneskenes kjønnsroller.

Grøt med smør: slik holdt man seg til venns med nissen

Det viktigste var julegrøten. Julaften skulle nissen ha en bolle grøt med smørøye satt ut på låven eller i fjøset, og da hjalp han til med arbeidet det kommende året. Enkelte steder sto også julebordet dekket hele julen, slik at gårdsnissen kunne forsyne seg, men det vanligste var grøt i fjøset.

Skikken har en lang forhistorie. På mange gårder ga man til jul også en god porsjon øl til tuntreet eller ættehaugen, der gårdens første bonde skulle ligge. Det var viktig å være raus mot «de usynlige», for det var de som sørget for godt år og god grøde.

Når nissen hevner seg – sagnene

Sagnene om nissen følger noen få faste mønstre. Norsk Folkeminnesamling ordner dem etter sagntype, og de samme fortellingene dukker opp i mange bygder med små variasjoner.

Sagnet om smøret under grøten er det mest kjente, og det viser hvordan nissen ble tenkt: sint og rask til å straffe, men også rettferdig nok til å gjøre opp for seg. I varianten fra Søndre Høland så folkene på gården bare én forskjell på den nye kua – en liten svart flekk på venstre bog.

Fra gardvord til nisse – hvor kommer nissen fra?

Forestillingen om nissen er trolig en rest av den førkristne fedrekulten på gårdene. Gårdens grunnlegger, rydningsmannen, ble ofte gravlagt i en haug på gården og fikk offergaver av mat og øl til de store høytidene, først og fremst julen. Han ble kalt haugbonden, rudkallen eller gardvorden, og man ofret til ham for vekst, fred og fruktbarhet.

Navnene varierer fra landsdel til landsdel. Gardvorden hører helst hjemme i vestnorsk tradisjon. På Østlandet ble det tilsvarende husvettet kalt nissen, tomten eller tuftekallen, og her er forestillingene mer påvirket av Danmark og Tyskland. Det var en utbredt tro at gardvorden hadde en egen seng på loftet som ingen andre måtte sove i. Den som la seg i tussesenga, ble kastet ut av usynlige hender om natta.

Selve ordet nisse er dansk. Det er en kortform av Nils, den nordiske formen av Nikolaus. Folkeminnesamleren Just Mathias Thiele skrev at mange danske bønder hadde gitt den hedenske gardvorden oppnavnet Nis, og derfra kom trolig navnet til Norge. Folkloristen Svale Solheim mente at tradisjonen om gardvorden gikk i oppløsning særlig med utskiftingene i andre halvdel av 1800-tallet, da de tette gårdstunene ble flyttet ut og fikk nye hus.

Fra fjøsnisse til julenisse

På 1800-tallet ble nissen et motiv på julekort og i julehefter, og han ble gradvis tammere enn i sagnene. De første bildene av fjøsnissen knyttet til jul ble trolig malt i den nordiske kunstnerkolonien i Roma på 1830-tallet. Det første norske julenissekortet ble tegnet av Wilhelm Larsen i 1883 og viser en liten gråkledd nisse med rød topplue som kaster snøballer. Senere tegnet blant andre Nils Bergslien og Erik Werenskiold nisser på julekort. Mange steder ble det også skikk at fjøsnissen la gaver i strømper barna hadde hengt opp, eller i skoene de skulle ha på seg julaften.

Nissen fikk også en politisk rolle. Julen 1941 ga forlaget Åsmund S. Lærdal i Stavanger ut ni julekort der nissene ønsket alle nordmenn god jul. Den 22. desember ble postkontorene pålagt å inndra kortene, og fra 26. februar 1942 var nisselua forbudt som motstandssymbol. Ved EU-avstemningene i 1972 og 1994 dukket nisselua opp igjen, denne gangen hos nei-siden (Store norske leksikon).

«På låven sitter nissen» og Nissene på låven

Barnesangen «På låven sitter nissen», med tekst av lærerinnen Margrethe Munthe, handler om nissen og julegrøten hans og har gjort folketroens fjøsnisse kjent for generasjoner av barn. Tittelen ble lånt av TVNorges julekalender Nissene på låven, som startet 1. desember 2001. Den var en parodi på realityserier, der nisser konkurrerte i juletradisjoner. Med folketroens nisse har den lite annet enn navnet felles.

Nissen hører til en større familie av husvetter og underjordiske. Les mer om dem i artikkelen om vetter, tusser og underjordiske, og om juletradisjonene han er en del av i oversikten over juletradisjoner i Norge.