Gjenferd, utburd og deildegast: spøkelser i norsk folketro

Et barn som gråter ute på myra, en mann som ler og skriker ved et tjern, og en kirke full av mennesker midt på natta. Norsk folketro hadde mange slags døde som ikke fant ro, og hver av dem hadde sin egen grunn til å gå igjen.

Hva er et gjenferd?

Et gjenferd er ifølge folketroen en død person som går igjen og viser seg for de levende (Store norske leksikon). Ordene gjenganger, spøkelse og skrømt brukes om det samme. Ifølge tradisjonen gikk de døde igjen enten fordi de hadde vært onde i livet, eller fordi noe hindret dem i å få fred etter døden.

Hvem som risikerte å gå igjen, var ganske tydelig definert. Store norske leksikon nevner blant andre folk som tok sitt eget liv eller døde på unaturlig vis, udøpte barn, kvinner som døde i barsel, forlovede som døde før bryllupet, og folk som omkom på sjøen eller i fjellet. Til vern kunne man binde sammen stortærne på liket eller slå en påle gjennom liket og kista.

Typer gjengangere i norsk folketro

Utburden: barnet som ble satt ut

En utburd var ifølge folketroen gjenferdet etter et spedbarn som ble satt ut fordi de som hadde ansvaret for det, ikke ville fø det opp. Ordet kommer av norrønt útburðr. I eldre tid kunne barn bli satt ut ved stor fattigdom eller når de var født utenfor ekteskap. Skikken ble forbudt da kristenretten ble innført rundt år 1000 (Store norske leksikon).

Utburden hørtes ute i marka som sår barnegråt, skrik eller hyl, og folk ble redde av lyden. Men den kunne få fred. Den som turte gå bort til lyden, kunne døpe barnet og gi det et navn. Fordi ingen visste om det var gutt eller jente, ga man både et jentenavn og et guttenavn. Sagntypen heter «Utburden får navn» (ML 4025) og er skrevet ned i mange deler av landet.

Et sagn fra Beiarn i Nordland, skrevet ned av Ragnvald Mo, forteller om en liten, naken unge som sprang rundt en stein og ropte. Den ba om fotklær og om å bli døpt. En mann som visste hva han skulle gjøre, døpte den på håp med to navn, og etter det ble det stille på stedet. Mer om dåpen som skikk finner du i artikkelen om dåp.

Deildegasten: mannen som flyttet grensesteinen

Å flytte grensesteinen mellom to eiendommer var en alvorlig forbrytelse. Straffen var at den skyldige ikke fikk fred i grava. Som deildegast måtte han prøve å få steinen tilbake på rett plass, men han klarte det aldri alene. Folk kunne høre ham le når steinen nesten var oppe, og skrike fælt når den gled ut av hendene hans. Ordet kommer av norrønt deild, «deling», og gast. Ifølge Store norske leksikon var slike sagn mest vanlige i områdene med selveiende bønder på Vestlandet, i Agder og Telemark.

Norsk Folkeminnesamling har mange varianter. Et sagn fra Søndeled i Aust-Agder, skrevet ned av Moltke Moe i 1878, forteller om en mann som ligger på bunnen av Torvetjern og løfter på grensesteinen han flyttet. Når han nesten får den opp til vannskorpa, ler han så det runger i fjellene. Når den synker igjen, gråter han.

Et sagn fra Vest-Agder, skrevet ned av Peter Lunde, viser hvordan man kunne bli kvitt en deildegast. På en gård hørte folk gasten gaule hver kveld. En omreisende kramkar som overnattet der, gikk rett ned til gasten, ba ham peke ut hvor steinen skulle stå, og la den på plass mot at gasten lovet å holde seg borte. Etter det fikk gården fred. Ikke alle var så heldige: I et sagn fra Telemark, skrevet ned av M. B. Landstad, er det en fattig husmannskone som fikk mel som betaling for å kaste grensesteinen i et tjern, og hun skulle gå igjen så lenge verden står.

Den døde moren og de dødes messe

Ikke alle gjenferd var skremmende. En vanlig sagntype handler om en mor som døde fra små barn og kom tilbake for å se til dem, særlig når de hadde fått en stemor som behandlet dem dårlig. I et sagn fra Søndre Høland i Akershus, skrevet ned av August Krogh i 1926, kom moren tilbake og klaget over at barna lå på bar halm og hadde tomme fat, og det hjalp. I et sagn fra Seljord i Telemark ble en død mor sett mens hun stelte døtrene sine. Da mannen ropte navnet hennes, kom hun aldri tilbake.

Sagnene om de dødes messe er av et mørkere slag. I et sagn fra Søgne i Vest-Agder skulle en kone til den tidlige gudstjenesten første juledag. Hun våknet om natta, så lys i kirken, trodde hun hadde forsovet seg og skyndte seg dit. Kirken var full, men hun kjente ingen, før hun oppdaget at kona ved siden av henne var en granne som hadde dødd en tid før. Grannen ba henne løsne kåpespennen og komme seg ut før presten gikk ned av prekestolen. De døde grep etter henne i døra, og om morgenen lå kåpa hennes i biter på kirketrappa. Jula var en tid da de døde var ute, også i følget kjent som oskoreia.

Gjenferd i dag

Gjenferdene lever videre som underholdning og reiselivsfortellinger, og Store norske leksikon nevner Union Hotel på Øye på Sunnmøre som et sted der det skal spøke. Samtidig lever de gamle forestillingene videre i skikker rundt de døde, som lysene på gravene allehelgensdag, og i forestillinger om varsler, som du kan lese om i artiklene om vardøger og norsk overtro.

Beslektede vesener

Den mest kjente gjengangeren ved kysten er draugen, den druknede sjømannen som varslet død på havet. Vil du se hvordan gjenferdene passer inn sammen med vettene, trollene og de underjordiske, er oversikten over norsk folketro et godt sted å begynne.