Varulv og hamskifte i norsk folketro

En mann slår gress i lia sammen med kona si. Midt i arbeidet blir han urolig, sier han må gå et ærend og ber henne passe seg. Like etter kommer et villdyr ut av skogen. Slik begynner mange norske sagn om varulv og mannbjørn, og de ender gjerne med noe som henger fast mellom tennene til mannen.

Hva er en varulv?

En varulv er ifølge folketroen et menneske som blir forvandlet, eller kan forvandle seg, til ulv (Store norske leksikon). Ordet er lånt fra middelnedertysk warwulf, og første ledd betyr «mann». En varulv er altså en «mann-ulv». Varulven var svært farlig, særlig om natta, og kunne drepe både folk og fe før den ble menneske igjen om dagen.

I Norge var forestillingen en del av en bredere tro på hamskifte. Ham betyr skikkelse eller fremtoning, og i eldre folketro ble ordet brukt om den skikkelsen, ofte et dyr, som folk med trollkunnskap kunne ta på seg. Den som kunne skifte ham, ble kalt hamløper, av norrønt hamhleypa (Store norske leksikon). I Europa og Nord-Asia var det særlig bjørn og ulv folk mente man kunne bli til, og i mange norske sagn er det en bjørn, ikke en ulv, mannen blir til.

Hvordan ble man varulv?

Tradisjonen gir flere forklaringer. Ifølge Store norske leksikon kunne evnen være medfødt, for eksempel hvis foreldrene hadde vært utro eller moren hadde brukt trolldom under fødselen. Den kunne også være en forbannelse fra en trollmann, eller noe trollkyndige gjorde frivillig. I et sagn fra Gjerstad i Aust-Agder, skrevet ned av Andreas Faye, heter det at noen hadde fått evnen «påsatt» av onde mennesker, mens andre var trollmenn selv.

Varulven i norrøne kilder

Forestillingen om mennesker i dyreham er gammel i Norden. Den mest kjente fortellingen står i Volsungesaga. Der kommer Sigmund og sønnen Sinfjøtle til et hus der to kongssønner sover med ulvehammer hengende over seg. De to var forhekset og kunne bare komme ut av hammene hver tiende dag. Sigmund og Sinfjøtle tar på seg hammene og blir selv ulver. Episoden ender med at Sigmund biter Sinfjøtle i strupen, et blad leger såret, og de to brenner ulvehammene (Volsungesaga, heimskringla.no).

I Egils saga møter vi Ulv, en høvding i Firdafylke som ble så sur og vanskelig om kveldene at han fikk navnet Kveldulv. Sagaen sier at det gikk ord om at han var hamram, at han kunne skifte ham. Han var farfar til skalden Egil Skallagrimsson.

Ulvhedner og berserker

Kildene fra vikingtiden nevner også krigere kledd i dyreskinn. Ifølge Store norske leksikon hadde kongene berserker og ulvhedner, krigere kledd i ulveskinn, som elitesoldater. Skalden Torbjørn Hornklove forteller at Harald Hårfagre hadde begge deler i hæren sin i slaget i Hafrsfjord. Berserkene kom i en særlig raseritilstand, berserkergang, og flere forskere mener de hadde et spesielt forhold til Odin. Ordet hamram ble ofte brukt i betydningen berserk. Mer om tiden finner du i artikkelen om vikingtiden.

Sagnene: tråder mellom tennene

Norsk Folkeminnesamling har ført sagnene om varulv og mannbjørn under én type: ML 4005, «Hamløper (mannbjørn, varulv)». Variantene i databasen kommer særlig fra Vestlandet og Agder, men også fra Trøndelag, Telemark og Hallingdal. Mønsteret går igjen påfallende ofte:

1. Mannen merker at hamskiftet er på vei, ofte midt i slåtten, og går fra kona.
2. Han gir henne et råd: klatre opp i et tre, kaste hodetørkleet eller forkleet til dyret, eller ta ljåen og forsvare seg.
3. Et villdyr kommer og angriper henne, men hun berger seg.
4. Mannen kommer tilbake som om ingenting har skjedd.
5. Senere ser kona tøyfiller, ulltråder eller hår mellom tennene hans, og da forstår hun hvem dyret var.

Et sagn fra Granvin i Hardanger forteller om et slikt par i slåtten. Kona kastet hodekluten sin i kjeften på en svær bjørn, og om kvelden hang det tøyfiller mellom tennene til mannen. I et sagn fra Tresfjord i Romsdal var det tjenestemannen Gråbein-Arne, som det ble sagt at noen hadde trollet på, som ba tausa klatre opp i et tre før han smatt inn i ulvehammen og løp til skogs. Etter slike ulvetimer var han blek og slapp, men ellers snill og grei. Et sagn fra Tovdal i Aust-Agder har en mørkere slutt: Kona slo bjørnen med riva til det blødde, og etterpå var mannen hennes forslått og blodig i hodet.

Varulvprosesser og varulven i dag

Ifølge Store norske leksikon ble mange mennesker i Europa på 1400- til 1600-tallet stilt for retten og henrettet som mistenkte varulver. Sakene tok slutt omtrent samtidig med hekseprosessene. Leksikonet nevner også forestillingen om at forvandlingen henger sammen med fullmånen. I de norske sagnene som er gjengitt her, kommer hamskiftet derimot gjerne midt på dagen, i slåtten. I dag lever varulven først og fremst videre i skrekkfilm og litteratur.

Ulven har også en sentral plass i norrøn mytologi, der Fenrisulven skal sluke Odin ved Ragnarok. Vil du se hvordan hamløperne passer inn blant de andre skikkelsene i tradisjonen, er oversikten over norsk folketro et godt sted å begynne.