Skinnvotten: eventyret om dyrene i votten

En vott ligger i snøen, og det ene skogsdyret etter det andre presser seg inn for å få varmen. Skinnvotten er et av de mest brukte eventyrene i norske barnehager, men det er ikke norsk. Det kommer fra Ukraina, og det var Alf Prøysen som ga det norsk språkdrakt.

Eventyret fortalt med egne ord

En kald vinterdag går en gammel mann tur i skogen med hunden sin. Uten å merke det mister han den ene votten i snøen og går videre. Utpå ettermiddagen kommer en mus forbi, kryper inn i votten og bestemmer seg for at her skal den bo i natt.

Litt etter kommer en frosk hoppende og spør hvem som bor i votten. Musa presenterer seg, frosken spør om den kan få bo der også, og får ja. Slik fortsetter det. En hare kommer ved solnedgang, så en rev, og så en ulv. Hver gang gjentas spørsmålet om hvem som bor der, og de som allerede er inne, ramser opp navnene sine. Votten blir varmere og trangere for hvert dyr.

Så kommer et villsvin. Det får lov til å komme inn hvis det ikke er for tykt, og lover å gjøre seg så lite det kan. Nå er det så trangt at ingen kan røre seg. Til slutt knaker det i kvistene, og en bjørn vil inn. Dyrene sier at det ikke er plass, men bjørnen mener at de bare kan klemme seg sammen, og kryper inn så det knaker i alle sømmene.

I mellomtiden har den gamle mannen oppdaget at votten er borte. Han og hunden går tilbake for å lete. Hunden løper foran og ser en vott som rører seg i snøen, som om den var levende. Den begynner å bjeffe, og alle sju dyrene farer ut og forsvinner inn i skogen. Mannen tar på seg votten og skjønner ikke hvordan den kan være så god og varm etter å ha ligget så lenge i snøen.

Dyrene i votten

I den norske versjonen har hvert dyr et rimende kallenavn, og det er navnene barna husker best. Rekkefølgen under følger den norske teksten slik Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) har gjort den tilgjengelig på morsmal.no.

Også i den ukrainske originalen har dyrene kallenavn som rimer eller klinger, og rekkefølgen kan variere noe mellom versjonene.

Er Skinnvotten et norsk eventyr?

Nei. Skinnvotten er et ukrainsk folkeeventyr. Den ukrainske tittelen er Rukavytsjka, «den lille votten», og den norske bildebokutgaven fra Falken forlag har undertittelen «ukrainsk folkeeventyr» og oppgir originaltittelen som Rokavička. Eventyret står derfor ikke i Asbjørnsen og Moes samlinger, selv om det i dag er like kjent som mange av de norske dyreeventyrene.

Når eventyret noen ganger omtales som russisk, kan det ha sammenheng med illustrasjonene. Den mest kjente norske utgaven er illustrert av J. Ratsjov, og den amerikanske bildeboka The Mitten fra 1964 av Alvin Tresselt bygget på Jevgenij Ratsjovs versjon. Ratsjov var kjent for dyretegningene sine til russiske folkeeventyr. Selve fortellingen er likevel ukrainsk.

Alf Prøysen og Skinnvotten

Ifølge Norsk Oversetterleksikon kom Skinnvotten ut i Prøysens oversettelse i 1951. Prøysen behersket ikke ukrainsk eller russisk, og oversettelsene han gjorde fra slike språk, var gjendiktninger snarere enn ord-for-ord-oversettelser. Eventyret satte spor: Oversetterleksikonet mener det helt tydelig inspirerte Prøysens egen barnebok Den grønne votten, som kom ut i 1964 med illustrasjoner av Borghild Rud.

Skinnvotten i barnehagen

Skinnvotten er et kjedeeventyr, der nye figurer kommer til én etter én og alt som er sagt før, gjentas. Formen gjør det lett for små barn å følge med og være med. NAFO har oversatt eventyret til over 20 språk og laget tospråklige bøker og bildekort, slik at barn med ulike morsmål kan møte den samme fortellingen.

Lignende eventyr

Gjentakelsen og de snakkende dyrene minner om norske dyreeventyr som De tre bukkene Bruse og kjedeeventyret Pannekaka, der stadig nye figurer dukker opp. Vil du vite mer om de tradisjonelle norske vottene, kan du lese om selbuvotter. Flere eventyr å lese høyt finner du i oversikten over norske eventyr for barn.