Asbjørnsen og Moe: mennene bak Norske Folkeeventyr

Like før jul 1841 kom et tynt hefte på 96 sider. Det het Norske Folkeeventyr, og bak det sto to unge menn som i flere år hadde reist rundt på bygdene og skrevet ned fortellinger folk hadde båret med seg i generasjoner. Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe ble så tett knyttet til eventyrene at navnene deres i dag nærmest er blitt ett ord.

Hvem var Asbjørnsen og Moe?

De to var nesten jevngamle, men svært ulike. Asbjørnsen var bysønn fra Christiania og ble naturforsker, Moe var bondesønn fra Ringerike og ble prest og biskop. Det de delte, var interessen for den muntlige fortellertradisjonen.

Vennskapet som begynte på Norderhov

Asbjørnsen ble tatt ut av Oslo katedralskole av faren og sendt til en forberedende skole på Norderhov på Ringerike, drevet av brødrene Christopher og Peter Johan Støren. Der møtte han Jørgen Moe, som vokste opp på gården Mo i nabobygda Hole. Vennskapet varte livet ut.

Fra midten av 1830-årene samlet begge på hver sin kant. Asbjørnsen var huslærer på Romerike fra 1833 til 1837 og skrev ned det han hørte der. I 1837 gjorde de to en avtale om å gi ut eventyrene sammen, og samme sommer dro de på innsamlingsreise til Ådalen og Sør-Aurdal i Valdres. Senere gikk ferdene blant annet til Gudbrandsdalen. Moe reiste ifølge Store norske leksikon rundt i landet hvert år for å samle eventyr, sagn og folkeviser, og var universitetsstipendiat i folkeminner i 1849–50.

Norske Folkeeventyr: utgivelsene

Eventyrene kom ut i hefter fra desember 1841. Det første heftet hadde 96 sider, og flere fulgte de neste årene, til utgivelsen stoppet i 1844. Først med den store utgaven i 1851 ble samlingen samlet og gjennomarbeidet. Her skrev Moe en innledning der han beskrev eventyrtypene, og den regnes som starten på norsk folkeminnevitenskap.

Huldreeventyrene: sagn i rammefortellinger

Ved siden av fellesverket ga Asbjørnsen ut Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn. Her er det ikke undereventyr med prinsesser og troll som står i sentrum, men sagn om huldra, nøkken, underjordiske og hendelser folk mente hadde skjedd. Asbjørnsen satte sagnene inn i rammefortellinger: en kveld i et kjøkken, en sommernatt på Krokskogen eller en tiurleik i Holleia, der en forteller kommer til orde. Rammene bygget på hans egne opplevelser og reiseinntrykk, men fortellersituasjonene var bearbeidet og delvis diktet.

Språket: fra dansk skriftspråk til norsk fortellestil

Da samlingen kom, var skriftspråket i Norge dansk. Asbjørnsen og Moe sto overfor et valg: skrive ned dialekten ordrett, eller gjenfortelle i et språk bokleserne kjente. Prinsippet deres var å fortelle slik folk fortalte. For å overbevise de lesende om at eventyrene hadde verdi, tilpasset de likevel de muntlige fortellingene til en mer litterær form. Resultatet ble en fyldigere stil enn den muntlige, men med norskere ordvalg, folkelige vendinger og en setningsrytme som lå nær talen.

Denne eventyrstilen fikk grunnleggende betydning for senere norske forfattere, blant dem Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, både for språket og for bruken av folkelig stoff. Senere utgaver ble gradvis fornorsket. Utgaven fra 1914, ved Jørgen Moes sønn Moltke Moe og Anders Krogvig, var sterkt fornorsket i språk og rettskrivning, og senere revisjoner har fulgt rettskrivningsreformene. Det er derfor eventyrene du leser i dag, ikke er ordrett de samme som i 1841.

Brødrene Grimm som forbilde

Brødrene Jacob og Wilhelm Grimms Kinder- und Hausmärchen (1812–15) hadde vist at folkeeventyr kunne samles og gis ut med vitenskapelig alvor. Asbjørnsen og Moe fulgte det samme mønsteret: De skrev ned fortellinger fra muntlig tradisjon og redigerte dem til en felles, lesbar stil. Moes innledning til den store utgaven ble et norsk motstykke til Grimms arbeid med å beskrive eventyrene som en egen sjanger. Les mer om sjangeren og typene i oversikten over norsk folketro.

Illustratørene: Gude, Werenskiold og Kittelsen

De første utgavene hadde ingen bilder. Gjennombruddet kom med kunstutgaven i 1879, der blant andre Hans Gude, Adolph Tidemand, August Schneider og Otto Sinding bidro. Asbjørnsen hentet også inn den unge Erik Werenskiold, og fra 1882 arbeidet Werenskiold sammen med Theodor Kittelsen om Eventyrbog for Børn, som kom i tre bind fra 1883 til 1887. Store norske leksikon omtaler dette som det første klassiske verket i norsk illustrasjonskunst.

De to hadde ulike temperament på papiret. Werenskiolds tegninger var mer tradisjonelle og nøkterne, mens Kittelsen dyrket overdrivelsen og det fantasifulle. Sammen formet de hvordan nordmenn har sett for seg Askeladden, kongsgårdene og trollene i snart 150 år.

Eventyrtypene og kjennetegnene

Folkeeventyr er oppdiktede fortellinger uten kjent forfatter, overlevert muntlig. Det skiller dem fra kunsteventyr som H.C. Andersens, der en navngitt forfatter står bak. Forskerne deler dem gjerne inn i noen hovedgrupper:

• Dyreeventyr, der dyr handler og snakker, som i fortellingene om bjørnen og reven.
• Undereventyr, med troll, prinsesser, tryllemidler og prøver som må bestås.
• Novelleeventyr og skjemteeventyr, uten overnaturlige innslag, ofte med list, dumskap eller trass som drivkraft.

Internasjonalt klassifiseres eventyrene etter Aarne–Thompson–Uther-katalogen (ATU), der hver eventyrtype har et nummer, slik at varianter fra ulike land kan sammenlignes. Mange norske eventyr har slektninger over hele Europa. Mye av det norske særpreget ligger i miljøet, språket og figurene: fjellet, setra, gården og skogen, og en helt som ofte er den yngste og minst ansette. Fortellingene følger faste mønstre, som åpningen «Det var en gang» og treleddsloven, der tre brødre, tre prøver eller tre troll gjør handlingen lett å huske.

Kjente eventyr fra samlingene

Samlingene inneholder alt fra korte dyreeventyr til lange undereventyr og skjemteeventyr om dumme menn og sta kjerringer. Dette er noen av dem som fortsatt leses mest:

Den mest kjente helten i eventyrene er yngstebroren som sitter i asken. Han har fått en egen side om Askeladden. Vil du lese høyt for barn, har vi samlet de beste i norske eventyr for barn.

Asbjørnsen utenfor eventyrene

Asbjørnsen var naturforsker av utdannelse og lidenskap. Han fant sjøstjernearten Brisinga endecacnemos, og i 1861 presenterte han Darwins utviklingslære for et norsk publikum i avisen Budstikken. Han studerte skogbruk ved akademiet i Tharandt i Sachsen fra 1856 til 1858, var forstmester fra 1860 til 1864 og ledet deretter statens torvundersøkelser til 1876.

Han skapte også en av 1800-tallets mest kjente matdebatter. I 1864 ga han under psevdonymet Clemens Bonifacius ut kokeboken Fornuftigt Madstel. I forordet hevdet han at bondekonene sløste med mel når de rørte rått mel inn i grøten etter at gryta var tatt av varmen. Sosiologen Eilert Sundt forsvarte bondekonene, og striden har gått over i historien som grautstriden.

Moe: prest, dikter og forsker

Jørgen Moe tok teologisk embetseksamen i 1839. Han var residerende kapellan i Krødsherad fra 1853, sogneprest på Bragernes i Drammen fra 1863 og i Vestre Aker fra 1870, før han ble biskop i Kristiansand i 1875. Som forfatter er han kjent for diktsamlingen Digte og barneboka I Brønden og i Kjærnet, som bygger på minner fra barndommen på Ringerike. Sønnen Moltke Moe (1859–1913) førte arbeidet med folkeminnene videre.

Hvorfor eventyrene fikk så stor betydning

Eventyrsamlingene kom i en tid da Norge, knapt tre tiår etter 1814, lette etter sin egen kultur. Asbjørnsen og Moe viste at bygdene hadde en fortellerkunst som kunne måle seg med den Grimm hadde funnet i Tyskland. Store norske leksikon skriver at de var med på å gi det norske folket røtter og en nasjonal identitet på 1800-tallet. Eventyrene ble lest i skolen, oversatt til en rekke språk og gjenfortalt i teater, film og bildebøker.

Flere eventyr, sagn og vesener finner du i Folketro og eventyr.