De ni verdenene: Åsgard, Midgard, Jotunheim og de andre

Gudene i Åsgard, menneskene i Midgard, jotnene i Jotunheim og de døde hos Hel: Den norrøne myteverdenen var delt inn i flere verdener, bundet sammen av verdenstreet og en skjelvende regnbuebru. At de var nøyaktig ni, sier kildene. Hvilke ni, sier de ikke.

Hva sier kildene om de ni verdenene?

Tallet ni kommer fra eddadiktene. I åpningen av Voluspå sier volven at hun husker ni verdener og det store treet under jorden. I Vavtrudnesmål skryter den vise jotnen Vavtrudne av at han har vært i alle ni verdener, helt ned under Nivlhel, der de døde havner. Snorre Sturlason skriver at Odin ga Hel makt over ni verdener, og at Nivlhel ligger nede i den niende.

Ingen av kildene ramser opp de ni. Store norske leksikon påpeker at det norrøne verdensbildet ikke er beskrevet helhetlig i noen kjent kilde, og at det vi vet, er satt sammen av små biter fra ulike tekster. Den listen de fleste kjenner i dag, er derfor en rekonstruksjon. Alle navnene på den finnes i kildene, de fleste hos Snorre, men aldri samlet som de ni verdenene.

Et hint om hvordan nordboerne delte inn verden, finnes i eddadiktet Allvismål. Der spør Tor dvergen Allvis hva ting heter «i hver verden», og dvergen svarer med ulike ord hos menneskene, æsene, vanene, jotnene, alvene og dvergene, og hos dem som er i Hel.

Oversikt: de ni verdenene og hvem som bor der

Noen moderne lister bytter ut én av disse, for eksempel Svartalvheim med Nidavoll, der Voluspå plasserer en gullsal som tilhører dvergen Sindres ætt, eller slår sammen Nivlheim og Hel. Kildene gir rom for flere varianter.

Åsgard: gudenes borg

Ifølge Snorre bygde Odin og brødrene hans Åsgard midt i verden etter at de hadde skapt jorden og menneskene. Navnet betyr «æsenes gard», og gard kan bety både gjerde, inngjerdet område og bosted. Midt i borgen ligger sletten Idavollen. Der reiste gudene først et hov med tolv seter og et høysete for Odin, som Snorre kaller Gladsheim, og en egen hall for gudinnene, Vingolv. Deretter bygde de smier og laget verktøy, og smidde av gull.

Hver gud har sin egen bolig. I eddadiktet Grimnesmål regner Odin dem opp:

Rundt Åsgard står en høy mur. Den ble bygd av en jotun som ville ha Frøya, sola og månen i lønn, og som nesten rakk å bli ferdig på én vinter med hjelp av hingsten Svadilfare. Loke lokket hesten bort, og ut av det kom Odins åttebeinte hest Sleipner. I Ragnarok blir Åsgard og hallene slukt av flammene, men etterpå samles de gudene som overlever, på Idavollen, der Åsgard sto før.

Snorre gir også en helt annen forklaring. I innledningen til Edda og i Ynglinga saga gjør han Åsgard til en jordisk by i Asia, og i Gylvaginning sier han rett ut at Åsgard er det «vi kaller Troja». Slik kunne en kristen forfatter forklare de gamle gudene som mennesker fra fjerne land. Begge skrivemåtene, Åsgard og Åsgård, er i bruk på norsk.

Midgard: menneskenes verden

Midgard betyr «det inngjerdede området i midten», og ordet finnes i flere germanske språk; på gotisk het verden midjungards. Ifølge Snorre laget Odin og brødrene jorden av kroppen til urjotnen Yme, og av øyenbrynene hans bygde de et vern rundt landet der menneskene skulle bo. Utenfor ligger havet, og i havet ligger Midgardsormen, så lang at den omslutter hele jorden og biter seg selv i halen. Hele fortellingen om hvordan verden og de første menneskene ble skapt, står i artikkelen om skapelsesmyten.

Jotunheim og Utgard

Jotnene holder til langt mot øst og nord, i Jotunheim nær verdens ytterkant. Det ytterste området kalles Utgard, «gardene utenfor», et vilt og ugjestmildt land i motsetning til de frodige engene hos gudene og menneskene. Det er hit Tor drar for å slåss med jotner, og det er her han blir narret av jotnekongen Utgards-Loke.

Fjellområdet Jotunheimen har navnet sitt herfra, men navnet er ungt. Geologen Balthazar Mathias Keilhau foreslo Jotunfjeldene i 1823, og Aasmund Olavsson Vinje brukte Jøtunheimen første gang i reiseskildringen Fjøllstaven min fra 1862. Navnet kom i allmenn bruk rundt 1900.

Bifrost: brua mellom Midgard og Åsgard

Gudenes verden og menneskenes verden er forbundet med regnbuebrua Bifrost. Snorre skriver at gudene bygde den fra jorden til himmelen, at den har tre farger og er laget med større kunst enn noe annet byggverk, og at menneskene kjenner den som regnbuen. Det røde i buen er brennende ild, som holder rimtusser og bergrisere borte. Hver dag rir gudene over brua til Urds brønn under Yggdrasil for å holde ting. Bare Tor går til fots og vader over elvene, for ifølge Grimnesmål brenner hele gudebrua med flammer.

Ved enden av brua bor Heimdall, gudenes vokter, i Himinbjørg. Han trenger mindre søvn enn en fugl, ser hundre raster både natt og dag og hører gresset gro. Når fienden kommer, blåser han i Gjallarhornet. Men selv om brua er sterk, holder den ikke: Når Muspells sønner rir over den i Ragnarok, brister den. Navnet betyr trolig «den bevende veien».

Nivlheim, Muspellsheim og Hel

Før jorden fantes, var det bare et gapende tomrom, Ginnungagap. I nord lå det kalde og tåkete Nivlheim, i sør det glødende Muspellsheim. Der kulden og varmen møttes, oppsto livet, først urjotnen Yme. Nivlheim lever videre som den kalde, dype delen av dødsriket, og der ligger brønnen Hvergelme.

Hel er både dødsriket og navnet på herskerinnen, Lokes datter. Veien dit går «nord og ned», over elva Gjoll på Gjallarbrua og forbi hunden Garm til den høye grinda, Helgrind. De fleste døde havnet her, ikke som straff, men fordi de døde av sykdom eller alderdom. Krigere som falt i strid, kunne i stedet komme til Valhall eller Folkvang.

Snorres tredelte verden

Bildet av ni verdener som henger rundt et tre, er det mest kjente i dag. Snorre beskriver selv noe enklere: Jorden er rund og ligger i tre lag skilt av hav, høye fjell og elver. Midt i ligger Åsgard, rundt den Midgard, og ytterst, på den andre siden av havet, Utgard med jotnene. Danske Lex påpeker at kildene ikke er entydige om Åsgard ligger i midten av jorden eller oppe på himmelen. Tankegangen er likevel den samme: orden i midten, kaos i utkanten.

Navnene lever videre i Norge. Åsgard og Alvheim er navn på olje- og gassfelt på norsk sokkel, Midgard historisk senter ved Borrehaugene i Horten formidler vikingtidshistorie, og fjellene i Jotunheimen bærer jotnenes navn. Vil du lese kildene selv, ligger Gylvaginning på norrønt hos heimskringla.no, og Store norske leksikon har en artikkel om Åsgard.