Kofte (gákti): den samiske drakten

For den som kan lese den, forteller en samisk kofte mye: hvilket område bæreren kommer fra, hvilken slekt hun eller han hører til, og noen ganger om personen er gift. Kofta, på nordsamisk gákti, er et klesplagg med lange røtter og et av de tydeligste uttrykkene for samisk identitet i dag.

Hva er en kofte (gákti)?

Kofta er det sentrale plagget i den samiske drakten. Den har ulike navn på de samiske språkene: gákti på nordsamisk, gáppte på lulesamisk og gapta eller gaeptie på sørsamisk. Grunnsnittet er en vid kjortel som holdes sammen av et belte i livet. Kvinnekoftene er gjerne lengre enn mannskoftene, og de to har ulik krage og pynt.

Kofta bæres sammen med flere draktdeler. Ifølge Store norske leksikon består de av beltet, lua, én eller flere søljer, halsduk eller sjal og brystkledet, og sammen viser de hvilket område, sted og slekt bæreren tilhører. Til føttene brukes tradisjonelt komager om sommeren og skaller av reinskinn om vinteren.

Det norske ordet «kofte» betyr ellers en jakke eller genser, gjerne strikket, som lusekofta fra Setesdal. Den samiske kofta er et helt annet plagg.

Koftetypene i Sápmi

Det finnes mer enn ti samiske drakttyper, og draktområdene følger i stor grad de samiske språkområdene. Innenfor nordsamisk område skiller man for eksempel mellom kofter fra Kautokeino, Karasjok, Tana og Polmak, og fra kystområder som Lyngen og Senja. Tabellen viser noen av forskjellene.

Også hodeplaggene varierer. I Finnmark brukte kvinnene fra rundt 1750 den karakteristiske hornlua, ládjogahpir. Den møtte motstand fra den læstadianske vekkelsen, og ifølge Store norske leksikon rev en kvinne i Kautokeino i 1848 lua av seg etter gudstjenesten fordi hun mente djevelen satt i hornet. Andre fulgte etter, og i Karasjok forsvant hornlua rundt 1900 og ble avløst av en rød lue av klede. I dag velger stadig flere å bruke hornlue til kofta igjen. Mannens stjernelue, šávká, kom i bruk i første halvdel av 1800-tallet.

Hva kofta forteller: tilhørighet, slekt og sivilstand

Hver kofte sys etter de skikkene som gjelder i området og slekta bæreren tilhører. Innenfor rammen for riktig koftetype er det likevel rom for personlige valg av stoff, farger, bånd og tilbehør, og det gjør at ingen kofter er helt like.

Noen detaljer har fast betydning. I Kautokeino bruker gifte kvinner og menn lærbelte med firkantede sølvknapper, mens ugifte bruker runde. På mannskofta fra Karasjok får man firkantede knapper allerede ved konfirmasjonen. Hos skoltesamene har kvinnene hatt egne hodeplagg for jenter, gifte kvinner og enker. Slike koder er en del av grunnen til at kofta ikke bare er et klesplagg, men et språk som leses av andre i samme miljø.

Fra skinn og vadmel til klede og bomull

De eldste samiske klærne var laget av skinn fra rein, sel, sau og geit. Grunnsnittet i kofta stammer fra pesken, den tradisjonelle pelsen av reinskinn. Drakten har samisk opphav, med trekk fra arktisk-sibirsk og skandinavisk tradisjon, og Store norske leksikon nevner den rundt tusen år gamle Skjoldehamndrakta, funnet på Andøya (Ándda), i omtalen av samisk drakthistorie.

Fra 1600-tallet ble vadmel og kjøpt klede stadig vanligere. Etter andre verdenskrig gikk færre samer med kofte til hverdags, og fornorskingen svekket drakttradisjonen, særlig i kystområdene. I en periode var fargebruken også mer ensartet, med mørkeblått klede eller hvitt og svart vadmel. På slutten av 1970-tallet, samtidig med at samebevegelsen vokste, fikk kofta nytt liv. Den ble et viktig identitetsmerke, også i områder der den var gått ut av bruk, og siden 1980-tallet har fargene og variasjonene blitt flere igjen. I dag lages også sommerkofter og festkofter i trykt bomull, som er populære blant yngre samer.

Søljer, sølv og duodji

Sølvet har lange tradisjoner i den samiske drakten. Søljer, belteknapper og sølvbelter var både pynt og en måte å bære med seg verdier på. Gullsmed Lisbeth Somby fra Karasjok har overfor NRK forklart at koftesøljene, akkurat som bunadsøljene, hadde en beskyttende funksjon, og at hengene skulle gi lykke og vern og lage lyd. Mer om søljetradisjonen finner du i artikkelen om bunadsølv og sølje.

Kofta og tilbehøret er duodji, samisk håndverk. Mange kofter sys av erfarne duodjiutøvere eller innad i familien, der kunnskapen om mønstre, mål og koder går i arv. Materialer fra reinen har alltid hatt en sentral plass. Les mer i artikkelen om duodji.

Hvem kan bruke kofte?

Kofta er et samisk plagg og et symbol på samisk identitet. Det finnes ingen lov som regulerer hvem som kan bruke den, men det finnes sterke, uskrevne regler. Utgangspunktet i samiske miljøer er at kofta bæres av samer, og at man bruker kofta fra det området og den slekta man selv hører til. Inga Hermansen Hætta, direktør i Duodjeinstituhtta, har uttalt til NRK Sápmi at kofta har tradisjoner knyttet til seg og tilhører samene.

Et ofte nevnt unntak er den som gifter seg inn i en samisk familie og får kofte derfra. Synet på andre unntak varierer. Det som derimot vekker bred reaksjon, er etterligninger og kostymer. Da en nettbutikk i 2021 solgte en «samedrakt» som kostyme, kalte daværende sametingspresident Aili Keskitalo det trist og provoserende å se kofta etterapet og behandlet som en klovnedrakt, og butikken fjernet produktet. Samme år vedtok et nesten enstemmig sameting å styrke prinsippet om at den samiske kulturarven hører til det samiske samfunnet.

Når brukes kofta?

Før var kofta hverdagsklær. I dag brukes den mest ved høytider og viktige anledninger: konfirmasjon, bryllup, offisielle tilstelninger og samefolkets dag 6. februar, da mange også heiser det samiske flagget. I kjerneområdene i indre Finnmark brukes den fortsatt mer enn mange andre steder, og i deler av kyst-Finnmark og Troms har den fått en ny plass i hverdagen.

De samiske samlinger (Sámiid Vuorká-Dávvirat) i Karasjok, opprettet i 1972 som Norges første samiske museum, har den største museumssamlingen som dokumenterer samisk kulturhistorie i Norge, med drakter fra ulike områder og tidsperioder. Innendørsutstillingene er stengt mens samlingen flyttes, så sjekk RiddoDuottarMuseat før du drar; mange gjenstander er også tilgjengelige på DigitaltMuseum. Det sørsamiske museet og kultursenteret Saemien Sijte på Snåsa formidler sørsamisk kultur og historie. Den samiske drakten er også omtalt i hovedartikkelen om bunad, som beskriver de norske drakttradisjonene.