Hardangerbunaden: den mest kjente bunaden

Rødt liv, hvitt forkle med hullsøm og et stivt, hvitt skaut: hardangerbunaden er for mange selve bildet på en bunad. Den er også en av få bunader som aldri måtte rekonstrueres. Mens resten av landet kopierte drakten fra Hardanger, fortsatte folk i fjordbygdene å bruke og utvikle sin egen.

Fra kirkeklær til «nasjonalen»

Hardanger hadde tidlig turisme, en drakt med alderdommelige trekk og et tydelig lokalt særpreg. Det gjorde området til et naturlig valg da nasjonalromantikken lette etter noe norsk å kle seg i. Mot slutten av 1800-tallet ble kirkeklærne fra Hardanger løftet fram som nasjonaldrakt, og de ble brukt over hele landet. I en periode ble drakten rett og slett kalt «nasjonalen». Store norske leksikon regner disse draktene som de første bunadene i Norge.

Kongehuset hjalp til. Prinsesse Maud ble fotografert i hardangerdrakt under et cruise i 1893, og da hun ble dronning i 1905, ble bildene solgt som postkort. Samtidig levde draktskikken videre i Hardanger, og den endret seg gjennom 1900-tallet før den gradvis gikk over til å bli en festbunad. Derfor plasserer fagmiljøet kvinnebunaden fra Hardanger i kategori 1, bunader i ubrutt tradisjon. Hva kategoriene betyr, står i hovedartikkelen om bunad.

Hardangerbunaden del for del

Livet, sneden og bringeduken

Livet har snitt med trekk fra renessansen. Det er ringet ut foran slik at det blir plass til bringeduken, og på framstykkene har det to små innhakk på 2–2,5 centimeter som kalles sned. Sneden er et av de sikreste kjennetegnene på draktene fra Sørfjorden og Kvam. I Eidfjord, Ulvik og Granvin forsvant den fra midten av 1800-tallet, trolig etter påvirkning fra Voss.

Bringeduken er det mest personlige plagget i bunaden. Den kan være perlebrodert, vevd eller brodert, og mønstervariasjonene er nærmest uendelige. Det var vanlig å eie flere bringeduker og flere belter, og i dag får konfirmanter gjerne et brodert eller vevd belte med fangband. Når livet erstattes av snedatrøya, brukes en kaps under: en halv skjorte med krage, skulderparti og bringestykke, men uten ermer.

Skaut eller hårband: gift og ugift

Det store, hvite skautet er det som skiller Hardanger fra alle andre draktområder. Det er et rektangulært stykke lerret, i dag som regel bomull og tidligere lin, som er lagt i små, tette folder. Skautet settes på over en valk av papp og stoff og bindes fast med knyteband fra hjørnene, dekket av et brodert skauteband.

• Sørfjorden: «felt skaut» med svært tette folder. Denne typen har gradvis tatt over i hele Hardanger.
• Eidfjord, Ulvik og Granvin: tradisjonelt «slettaskaut», mindre tett felt.
• Kvam: eget kvammaskaut over en høyere valk, med en liten skautehuve under.

Ugifte kvinner bar ikke skaut. Håret ble enten flettet med band, raudebore og svartebore, og lagt rundt hodet, eller viklet inn i band og lagt i krans. I dag bruker mange jenter løse eller oppsatte fletter. Også stølebeltet og hengesmykket hørte tradisjonelt til de gifte, så hodeplagg og belte forteller fortsatt hvem som er jente og hvem som er kone.

Forkleet med hardangersøm

Det hvite forkleet med hardangersøm eller filering var tradisjonelt forbeholdt de største kirkehøytidene. Det er sydd i lin eller bomull, med et mellomverk i uttrekkssøm og en bred fold på 10–12 centimeter nederst. Til hverdags og ved mindre høytider brukte kvinnene fargede forklær i mønstret bomull, hjemmevevd ull og lin eller kjøpte stoffer. I dag brukes det hvite forkleet langt oftere enn før, fordi bunaden nesten bare tas på til fest. Selve teknikken er nærmere forklart i artikkelen om hardangersøm.

Skjorta har broderi på halskrage, håndlinninger og bringe i teknikker som tettsøm, utskurdsaum og svartsøm. Tidligere ble broderiet sydd rett på skjorta, mens det i dag ofte sitter på en løs bringelist.

Sølvet til hardangerbunaden

Mye av det gamle sølvet ble laget i Bergen, ofte stanset ut av sølvplate med hengsler og gjerne med en filigransrosett med stein foran tornen. Bruken følger det samme skillet mellom ugift og gift:

Agnus Dei er en gammel betegnelse på en sølvkapsel som opprinnelig inneholdt et voksstykke med bilde av Guds lam. Mer om sølje og stell finner du i artikkelen om bunadsølv.

Mannsbunaden fra Hardanger

Mannsklærne gikk ut av bruk lenge før kvinnedrakten, og dagens mannsbunader er bygget på bevarte plagg og kilder fra midten av 1800-tallet. De står derfor i kategori 4. Snittet viser trekk fra både rokokko og empire, med knapphull og stikninger i kontrastfarger.

• Trøye: Svart vadmel eller smokingstoff, kantet i rødt eller grønt, dobbeltspent med åtte knappepar og ståkrage.
• Vest: Klede i rødt, grønt, blått eller svart, dobbeltspent med små knapper i messing eller sølv.
• Bukse: Knebukse eller langbukse i svart vadmel.
• Tilbehør: Skjorte i lin eller bomull med dobbel halsknapp, mønsterstrikkede hvite ullstrømper med flerfargede strømpeband og filthatt.

Det finnes flere lokale typer. I Kvam bruker menn fra Norheimsund, Øystese og Ålvik grønn vest, mens Jondal og Tørvikbygd har rød. Se også oversikten over herrebunader.

Hva koster en hardangerbunad?

Norsk Flid Husfliden oppga i oktober 2026 en pris fra kr 35 050 for kvinnebunaden fra Kvam. Da er liv, stakk, forkle, bringeduk og belte med, mens skjorte og sølv kommer i tillegg. Mannsbunaden fra Kvam kostet kr 65 600. Prisene varierer mellom bygder, verksteder og hvor mye håndarbeid som inngår, og sølvet kan fort koste like mye som resten.

Brudeutstyr og naboene i vest og nord

Hardanger har en levende tradisjon for brudeutstyr. Det finnes to typer kroner, den eldre sølvkrona og perlekrona, og brudene bærer rød stakk, hvitt forkle, svart trøye, perlebrodert bringeduk og sølvbelte med fangband. Flere gamle kroner er fortsatt i bruk, og det finnes kopier til utlån. Mer om skikkene rundt bryllupet står i artikkelen om norske bryllupstradisjoner.

Innenfor Hardanger har Røldal egne bunader for kvinner og menn. Rett nord ligger Voss, der vossabunaden deler en del trekk med drakten fra indre Hardanger. Store norske leksikon har en grundig gjennomgang av kvinnebunaden fra Hardanger, med bilder av de ulike skauttypene.