Valdresbunaden: kjennetegn og historie

Få steder har så mange bunader som Valdres, og få har betydd mer for norsk bunadhistorie. Den broderte valdresbunaden fra 1914 ble mønster for hvordan en bunad skulle se ut i store deler av landet, mens bringedukdrakta fra 1971 la listen for hvordan en rekonstruksjon skal gjøres. I dag holder også Norsk institutt for bunad og folkedrakt til i Fagernes.

Hvilke bunader finnes fra Valdres?

Valdres regnes som ett draktområde, men draktskikken var trolig noe ulik i de øvre bygdene (Vang og Slidre) og i sørdelen av dalføret. Hvor skillet gikk, er usikkert. Det er rekonstruert bunader fra begge delene og fra flere perioder av 1800-tallet.

Kategoriene er forklart i hovedartikkelen om bunad.

Den broderte valdresbunaden fra 1914

Hulda Garborg ville først bygge bunaden på gamle liv med skjøter som hun hadde sett i Valdres, men fasongen falt ikke i smak hos valdresjentene. Den ble derfor omarbeidet til en enkel livkjole, et liv sydd fast til stakken, og nettopp dette snittet ble brukt i svært mange bunader utover 1900-tallet. Garborg kjente til bringedukdrakta og de rutete livkjolene i Valdres, men mente de ikke egnet seg som utgangspunkt for en ny festbunad.

Broderiet ble hentet fra en silkebrodert lue i brun fløyel og et sjal i ubleiket lerret, tegnet om og plassert på stakk, liv, lue og lomme. Garborg så for seg gråbrunt eller blått ullstoff. I dag sys bunaden i svart eller blått, og stakken er brodert, mens den de første årene var uten broderi og hadde et brodert forkle utenpå. Den ble raskt populær, kanskje også fordi den ble brukt som kostyme i filmen Kristine Valdresdotter.

Den nye valdresbunaden, ferdig i 1948, har fasongen fra en rutastakk fra garden Semeleng i Vestre Slidre og broderiet fra en lue fra Sundheim. Den sys i svart eller blågrønt ullstoff med en smal grønn kant og en blomsterbord nederst på stakken.

Bringedukdrakta: rekonstruksjonen som satte standarden

Magny Smedsrud Karlberg rekonstruerte bringedukdrakta etter draktskikken i Vang og Slidre tidlig på 1800-tallet. Hun brukte bevarte plagg, skriftlige kilder og Johannes Flintoes akvareller, og bunaden kom i produksjon i 1971. Den var den første bunaden Landsnemnda for bunadsspørsmål ga uttalelse om etter at nemnda fikk nye retningslinjer på 1960-tallet, og arbeidsmåten ble retningsgivende for senere rekonstruksjoner.

• Liv: Ulldamask, silkedamask eller andre stoffer kantet med fløyelsband, med livlinjen rett under bysten.
• Stakk: Svart eller mørkeblått ullstoff, tett foldet og to fingerbredder over anklene.
• Bringeduk og belte: Brodert bringeduk i åpningen foran og brodert belte, perlebelte eller stølebelte med messingstøler.
• Hodeplagg: Gifte bærer rull, en stiv, rund pull med hette, bundet med silketørkle. Ugifte bruker uppbinding, oppsatt hår med perlebore og silketørkle.
• Trøye: Rød foldetrøye i vadmel med sølvlenke og spenner.

Det finnes også en egen brudebunad med rød stakk og trøye og brudekrone av typen lad, i Valdres kalt brurrull. Pannelinet for ugifte i Sogn har likhetstrekk med uppbindinga, se sognebunaden.

Rutastakken og de andre livkjolene

Rutastakken bygger på draktskikken fra 1850 til 1870, da rutete, hjemmevevde ullstoffer var høyeste mote. Samme stoff ble ofte brukt i kvinnenes livkjoler og mennenes vester. Hulda Garborg kalte rutastakkene «mindre fine» enn de broderte bunadene, og stempelet hang lenge ved. På 1960-tallet ble det arbeidet for å kopiere minst ett rutastoff fra hver kommune, og i dag finnes det rundt 17 i handelen. Typen hører til samme mote som råndastakken med rutaliv i Gudbrandsdalen, se råndastakken. Fra sørdelen av dalen kommer i tillegg Sør-Valdresbunaden, rekonstruert av Grethe Rudi Bråten, og Etnedalskjolen, kopiert etter en kjole som trolig ble sydd til et bryllup i 1854.

Valdresbunad for herre

Bunaden med svarttrøye er den mannsbunaden som har vært lengst i bruk. Den kom i produksjon i 1962 og ble revidert fra midten av 1980-tallet: svart vadmelstrøye med fløyelskanter, vest i rutete ullstoff og knebukse eller langbukse. Steglatrøya er en sid trøye uten knepping med kiler i sidene; på Flintoes akvarell fra rundt 1820 bærer en brudgom fra Vang en hvit trøye av denne typen, og den var i bruk i Valdres til 1860-tallet. Blåtrøya er en kort, mørkeblå trøye i empirestil med 24 messingknapper, og skjartetrøya fra Sør-Valdres har klokkeformede kiler i ryggen. Flere mannsbunader finner du i oversikten over herrebunader.

Sølv og pris

Valdres har rike sølvtradisjoner og mange sølvsmeder, som i samarbeid med instituttet i Fagernes har laget egne søljer til bunadene. Til de broderte bunadene er det vanlig med en til tre søljer i skjorta og mansjettknapper, og mange bruker stølebelte. Til rutastakken brukes ringformede halsspretter og bringesøljer med skålformede heng. Typene er nærmere beskrevet i artikkelen om bunadsølv.

Norsk Flid Husfliden Fagernes oppga per oktober 2026 kr 44 000 for den gamle og kr 48 000 for den nye valdresbunaden, inkludert lue og veske med lås, kr 36 000 for livkjolen til rutastakken og fra kr 60 000 for mannsbunaden. Skjorte og sølv kommer i tillegg, til rutastakken også forkle. Store norske leksikon har egne artikler om hver av bunadene.