Østenfor sol og vestenfor måne

En kvitebjørn banker på vinduet en stormfull høstkveld, en jente sier ja for at familien skal slippe fattigdommen, og tre dråper talg ødelegger alt. Østenfor sol og vestenfor måne er et av de mest utbredte eventyrene i Norge, og tittelen er blitt et bilde på et sted så langt borte at ingen vet veien dit.

Eventyret fortalt med egne ord

En fattig husmann har en stue full av barn, og den yngste datteren er den vakreste av dem alle. En torsdagskveld sent på høsten banker det tre ganger på ruta. Utenfor står en stor kvitebjørn, som lover å gjøre familien like rik som den nå er fattig hvis han får den yngste datteren. Hun vil ikke, men familien gir henne ingen ro, og neste torsdag rir hun av sted på bjørnens rygg.

Bjørnen bærer henne inn i et fjell, til et slott fullt av gull og sølv. Hver natt, når lyset er slokket, legger et menneske seg ved siden av henne, men før det blir lyst, er han borte. Etter en tid lengter hun hjem, og bjørnen tar henne med på besøk. Han advarer: Hun må ikke snakke alene med moren. Men moren får henne på tomannshånd, hører hemmeligheten og gir henne en lysestump.

Den natten tenner jenta lyset og ser at det er den vakreste prinsen hun kan tenke seg. Hun bøyer seg over ham for å kysse ham, og tre dråper varm talg drypper på skjorta hans. Han våkner. Hadde hun holdt ut ett år, sier han, ville han vært fri. Nå må han dra til stemoren, som har forhekset ham, i et slott østenfor sol og vestenfor måne, og gifte seg med en trollprinsesse med en nese tre alen lang. Om morgenen er slottet borte, og jenta ligger alene midt i skogen.

Hun går i mange dager og møter tre gamle koner, hver ved sitt berg. Ingen av dem vet veien, men de låner henne hester og gir henne et gulleple, et hespetre av gull og en rokk av gull. Den tredje sender henne til østavinden. Han vet ikke veien, og heller ikke vestavinden eller sønnavinden. Men nordavinden, den eldste og sterkeste, har én gang blåst et ospeløv dit. Han tar henne på ryggen og blåser så hus og skog ramler og skip går ned, og helt utslitt kaster han henne i land under slottsvinduene.

Der bytter hun bort gullgjenstandene en etter en mot å få sove en natt hos prinsen. De to første nettene har trollprinsessen gitt ham sovedrikk, og hun får ikke vekket ham. Men noen kristne fanger i rommet ved siden av forteller prinsen om kvinnen som gråter om natten, og tredje kveld lar han være å drikke. Han krever at bruden hans skal vaske de tre talgflekkene av bryllupsskjorta. Jo mer trollene gnir, jo svartere blir den. Jenta dypper skjorta i vannet, og den blir hvit som nysnø. Trollene sprekker av sinne, og de to drar langt bort med fangene og så mye gull og sølv de kan bære.

Hjelperne på veien

Et hespetre er et redskap til å vinde garnet av rokken, og en rokk er en spinnerokk. Trollprinsessen vil ha alle tre for enhver pris, men jenta selger dem verken for gull eller penger, bare for en natt hos prinsen.

Hvor kommer eventyret fra?

Ifølge Store norske leksikon er Peter Christen Asbjørnsens tekst satt sammen av varianter som han og Jørgen Moe skrev ned på Ringerike og i Telemark. Eventyret ble trykt i 1844, som det første eventyret i andre dels første hefte av Norske Folkeeventyr.

Eventyret er et av de mest populære i Norge og finnes i omkring 80 oppskrifter. I den internasjonale eventyrkatalogen har det typenummeret ATU 425, fortellingen om jenta som leter etter sin forsvunne, forvandlede ektemann.

Slekt med Amor og Psyke

Typen er svært gammel. Den romerske forfatteren Apuleius fortalte rundt år 175 historien om Psyke, som får besøk av en elsker hun aldri får se. En natt lyser hun på ham med en oljelampe, en dråpe treffer ham, han våkner og forlater henne, og hun må gjennom harde prøver for å vinne ham tilbake. Parallellen til talgdråpene på prinsens skjorte er tydelig. Skjønnheten og udyret er en annen kjent slektning.

I Norge er Kvitebjørn kong Valemon den nærmeste slektningen. Den bygger på en oppskrift fra Setesdal og kom i Asbjørnsens samling fra 1871. Det som gjør den norske versjonen særegen, er naturen: kvitebjørnen, slottet i fjellet og de fire vindene, der den kalde og ville nordavinden er den eneste som kan nå fram.

Et uttrykk for det uendelig fjerne

Tittelen er blitt et bilde på et sted ingen kan finne. Henrik Ibsen lar Peer Gynt minne sin døende mor om slottet vestenfor måne og slottet østenfor sol. På engelsk kom eventyret som East o' the Sun and West o' the Moon i George Webbe Dasents oversettelse fra 1859, og i 1914 illustrerte Kay Nielsen en kjent engelsk eventyrbok med samme tittel, med Dasents oversettelser av norske eventyr. I norske utgaver er Otto Sinding blant kunstnerne som har illustrert eventyret.

Den som leter etter et slott ingen vet veien til, møter du også i Soria Moria slott, og en annen kongsdatter med en dyrehjelper i Kari Trestakk. Flere lange eventyr med lesetider finner du i norske eventyr for barn, og bakgrunnen for samlingen i artikkelen om Asbjørnsen og Moe.