Tyr: krigsguden som ofret hånden

Da gudene skulle binde Fenrisulven, krevde ulven at en av dem la hånden i gapet hans som pant. Bare én turte. Ty, eller Tyr som han ofte kalles i dag, er den norrøne guden for mot og seier i kamp, og han er den eneste av æsene som har bare én hånd.

Hvem er Ty i norrøn mytologi?

Ty er en av æsene. Snorre Sturlason beskriver ham i Gylvaginning som den djerveste og mest modige av gudene, den som rår mest for seier i strid, og den krigerne bør påkalle. Han er også klok. Snorre forklarer to gamle uttrykk med navnet hans: Den som er modigere enn andre og ikke vet av frykt, er týhraustr, «ty-modig», og den som er klokest, er týspakr, «ty-klok».

Navnet skrives Týr på norrønt. På norsk er den vanlige formen Ty, mens Tyr er mye brukt i engelsk og i populærkulturen. Ordet tyr betyr ellers okse på norsk, som i uttrykket å ta tyren ved hornene, og har ingenting med guden å gjøre.

Om familien hans er kildene uenige. Snorre gjør Ty til sønn av Odin. I eddadiktet Hymeskvadet kaller Ty derimot jotnen Hyme for far, og han tar Tor med til Hyme for å hente en stor kjele til gudenes gjestebud. Der møter de også Tys bestemor, som har ni hundre hoder.

Hvordan mistet Ty hånden?

Fortellingen står i Gylvaginning. Æsene tok Lokes sønn Fenrisulven til seg i Åsgard, og bare Ty våget å gå bort til ulven og gi den mat. Ulven vokste for hver dag, og alle spådommer sa at den ville skade gudene. Derfor ville æsene binde den.

Ulven brøt de to første lenkene, Løding og Drome, uten problemer. Den tredje, Gleipne, fikk Odin dvergene til å lage av seks ting som siden ikke finnes: lyden av kattens skritt, skjegget til kvinnen, fjellets røtter, bjørnens sener, fiskens pust og fuglens spytt. Den var myk og glatt som et silkebånd, og nettopp derfor mistenkte ulven list. Ulven gikk bare med på å bli bundet hvis en av gudene la hånden i munnen hans som pant på at alt foregikk ærlig.

Gudene så på hverandre, og ingen ville. Så stakk Ty fram høyre hånd. Ulven spente seg mot båndet, og jo hardere han slet, desto strammere ble det. Da lo alle, skriver Snorre, unntatt Ty. Han mistet hånden. Stedet der den ble bitt av, heter siden úlfliðr, «ulveleddet», et gammelt ord for håndleddet.

Ty i Loketretten og i Ragnarok

I gjestebudet hos havjotnen Æge, som eddadiktet Loketretten skildrer, står Ty opp og forsvarer Frøy mot Lokes hån. Loke svarer med å minne Ty om den høyre hånden Fenrisulven rev av, og om at han aldri har klart å få to parter til å forsone seg. Ty svarer at han mangler en hånd, men Loke mangler ulven sin, som skal ligge bundet til verdens ende. Til slutt påstår Loke at Tys kone har fått en sønn med ham, og at Ty aldri fikk bot for det.

Når Ragnarok kommer, møter Ty ikke ulven, men hunden Garm, som har stått bundet ved Gnipahelleren foran dødsriket. De dreper hverandre. Fenrisulven går mot Odin.

Tirsdag, T-runen og Tysnes

Ifølge danske Lex er Ty trolig en gammel himmelgud av indoeuropeisk opphav, i slekt med greske Zevs og romerske Jupiter, og han kan ha vært gud både for krig og for lov, ed og ting. Store norske leksikon peker på at stedsnavnene, særlig i Danmark og Sør-Sverige, viser at han var populær i førkristen tid. I de norrøne mytene er han likevel en bifigur.

Det som har gjort ham kjent, er offeret. Ty la hånden i ulvens munn som pant, selv om gudene aldri hadde tenkt å løse ulven igjen. Les mer om de andre gudene i oversikten over norrøne guder, i Store norske leksikons artikkel om Ty eller i Snorres egen tekst på heimskringla.no.