Smørbukk: eventyret om gutten i sekken

En lubben gutt som elsker god mat, en hund som heter Gulltann, og en haugkjerring som går med hodet under armen og en sekk på ryggen. Smørbukk er et av de mest utbredte eventyrene i Norge, og et av de få der det er trollet som blir lurt ned i gryta til slutt.

Eventyret om Smørbukk fortalt med egne ord

En kone står og baker. Hun har en liten gutt som er så rund og matglad at hun kaller ham Smørbukk. Plutselig begynner hunden Gulltann å gjø, og Smørbukk springer ut for å se hvem som kommer. Det er en lang og stor haugkjerring, med hodet under armen og en sekk på ryggen. Moren gjemmer gutten under bakstefjøla og sier til trollet at han er ute i skogen med faren og jakter ryper.

Da forteller trollet at hun har en fin liten sølvkniv hun gjerne ville gitt ham. Det klarer ikke Smørbukk å høre på. Han piper fram fra gjemmestedet, og trollet ber ham krype ned i sekken og hente kniven selv, for hun er så stiv i ryggen. Straks han er nede, slenger hun sekken på ryggen og går. På veien blir hun trett, legger seg til å sove, og imens skjærer Smørbukk hull på sekken med den nye kniven, legger en stor tyrirot i stedet for seg selv og løper hjem.

Neste dag gjentar alt seg, nå med en sølvgaffel som lokkemiddel. Denne gangen legger Smørbukk en stor stein i sekken. Da trollet kommer hjem og skal tømme ham i kjelen, går steinen gjennom bunnen, vannet renner ut og slokker varmen.

Tredje gang lokker hun med en sølvskje, og nå går hun rett hjem uten å hvile. Det er søndag, og haugkjerringa ber datteren slakte Smørbukk og koke sodd på ham mens foreldrene er i kirken og ber folk til gjestebud. Datteren vet ikke hvordan hun skal gjøre det, og Smørbukk tilbyr seg å vise henne: Hun skal bare legge hodet på krakken. Så hugger han hodet av henne, legger det i sengen og resten i gryta. Selv klatrer han opp på peispipa med tyriroten og steinen.

Når trollene kommer hjem, tror de at datteren sover, og setter seg til å smake på soddet. Hver gang de roser maten, svarer en stemme fra pipa at det er datteren de spiser. Da de går ut for å se hvem som snakker, slipper Smørbukk tyriroten og steinen i hodet på dem. Han tar med seg alt gullet og sølvet i huset og går hjem til moren.

Hvor kommer eventyret fra?

Ifølge Store norske leksikon skrev Peter Christen Asbjørnsen eventyret på grunnlag av varianter fra Gudbrandsdalen og Hallingdal. Det ble trykt første gang i 1844, i det siste heftet av Norske Folkeeventyr, med skrivemåten «Smørbuk». Heftet åpnet med Østenfor sol og vestenfor måne.

Eventyret har vært kjent i mer enn 40 oppskrifter fra alle landsdeler. Mange steder har gutten et annet navn, blant annet Smørball, og i Hordaland heter han gjerne Vetleliten. Utenfor Norge er fortellingen kjent over hele Europa og i deler av Asia og Afrika. I den internasjonale eventyrkatalogen har den typenummeret ATU 327C: et troll eller en heks bærer helten hjem i en sekk, men han lurer seg unna. Typen hører til samme hovedgruppe, 327, som Hans og Grete.

Hvorfor heter han Smørbukk?

Navnet forklares i første setning av eventyret: Gutten er tykk og fet og vil så gjerne ha god mat. Det er et kjælenavn, ikke et døpenavn, og det sier noe om hvordan fortellingen virker. Matglede er både svakheten og drivkraften hans. Han lar seg lokke av fine sølvting å spise med, og hele slutten handler om mat, bare med rollene byttet om. Det er trollene som spiser og Smørbukk som lager middagen.

På engelsk ble eventyret kjent som Buttercup i George Webbe Dasents oversettelse Popular Tales from the Norse fra 1859.

Slik er eventyret bygget opp

Eventyret følger treleddsloven, som så mange norske folkeeventyr: tre besøk, tre gaver og et tredje forsøk som avgjør alt. Gavene er et komplett bestikk, og tingene han legger i sekken, kommer til nytte igjen helt til slutt. Den lille vinner over den store med list, slik Askeladden gjør i de fleste av sine eventyr.

Smørbukk i bilder og tegneserie

Theodor Kittelsen tegnet både Smørbukk og haugkjerringa med hodet under armen og sekken på ryggen. Tegningene hans er brukt i senere utgaver av eventyrene og har gitt trollet et ansikt for generasjoner av lesere.

Smørbukk har også levd videre som tegneseriefigur. Den første Smørbukk-serien sto i Norsk Barneblad 16. juli 1938 og var illustrasjoner til eventyret. Siden 1942 har serien hatt fast plass på bladets bakside, og fra 1941 har det kommet et Smørbukk-julehefte hvert år, med unntak av 1944. Tegnere har vært Jens R. Nilssen, Solveig Muren Sanden og Håkon Aasnes. I serien er Smørbukk en fantasifull gutt som sammen med kameraten Trond prøver å løse oppgaver, og de gode planene skaper gjerne forviklinger, langt unna trollets gryte.

Les videre

Sodd, retten trolldatteren skulle koke, er fortsatt en kjent festrett, særlig i Trøndelag. Tradisjonen og oppskriften finner du i artikkelen om sodd. Vil du ha flere eventyr der den lille lurer den store, passer gutten som kappåt med trollet godt. Lesetider og aldersforslag finner du i norske eventyr for barn, og mer om skapningene i troll i norsk folketro og eventyr. Selve eventyret kan du lese gratis hos Prosjekt Runeberg.